Gå til innhold Globalmeny Forsiden
header

Gata vår

Høsten 2003 startet vi å lage en serie for Levanger-Avisa over bakgrunnen for endel gatenavn i Levanger.  Vi startet med gatene som har personnavn. Se gater og steder i Levanger på kart. Samlet og skrevet av Sveinung Havik og
Arild Pettersen.

Beskrevne gater
Arne Vestrums veg
Dr. Berg Nilsens veg
Dr. Hiorths gate
Ellen Salbergs veg
Grønns gate
Gunnlaug Ormstunges gate
Gustav Sjaastads veg
Hanna Solaas veg
Helga den fagres gate
Holbergs gate
Håkon den Godes gate
Jacob Schieves veg
Jelstrups gate
Ludvig Bremers veg
Midelfarts veg
Nelius Hallans veg
Olai Olsens veg
Olav Rees veg
Ole Vigs veg
P. W. Nilsens veg
Petter Nyengets veg
Ravns gate (tidl. Havnev.)
Svend Svendsens veg
St. Olavs gate
Sverres gate
Tordenskjolds gate


Arne Vestrums veg
Vegbiten går frå Okkenhaugvegen og til garden Røstad søndre. Ikkje nokon lang veg eigentleg, men her ligg no Bakkehuset som vart heimen til barnebokforfattaren Sigrun Okkenhaug.

Arne Vestrum (1858 – 1937) var fødd på Ekne, på Geilplassen under Vestrum søndre. Dit kom farfaren, Jakob Nilsen Krabseth, frå Leksvika. Han var smed. Nils Jakobsen (1827 – 97) og Marie Lorentsdatter F. Finsvik (1832 – 85) hadde to søner, den eldste Johan Arnt Nilsen, tok namnet Arne Vestrum.

Han var seminaristutdanna frå Klæbu i 1878, og hadde først lærarpost i den ambulerande folkehøgskolen i Orkdalen, i Malvik og Åfjorden. Etter nokre år sør og vest i landet i Stavanger og Arendal, kjem Vestrum heim att til Trøndelag og slår seg ned for godt på Levanger i 1888. I stillinga som lærar ved Levanger lærarskole vart han verande resten av sitt yrkesaktive liv. På Leira, der det i dag heiter Arne Vestrums veg, bygde han hus og heim i lag med kona Maria f. Finsvik, folkehøgskolemenneske ho òg. Som fleire andre kjente og ukjente innheradsbygger, m.a. Kristofer Uppdal, hadde ho dratt til Danmark og gått på sjølve ”overhøgskolen” Askov.

Vestrum hadde eit godt hovud, og studerte på eiga hand i åra 1882 og 1907. Mellom anna tok han eksamen i filosofi ved universitetet i Oslo. Det er vel rett å kalle han ein arbeidsmaur, overskott som han hadde til å stelle med alle slags boklege emne utanom det som var faget hans.

I tillegg til skolearbeid og vidareutdanning skreiv han ei rekke avhandlingar, artiklar i tidsskrift og aviser og lærebøker. Eit lite utval viser at interessa var omfattande; historie, språk, kjemi, geometri, algebra, alkohol og folkehelse. Han prøvde seg som skjønnlitterær forfattar – dramatikar òg, men fekk ikkje noen av arbeida oppført eller publisert. Realfagutdanninga gav levebrød, men han hadde ei sterk og allsidig humanistisk-litterær legning.

Det akademiske miljøet ved Levanger lærarskole og folkehøgskolane i distriktet var sentrale kulturformidlarar i tida rundt hundreårsskiftet. Her kan nevnast Vetle Vislie, Matias Skard, Severin Eskeland og ikkje minst Marius Hægstad, dei tre første ved lærarskolen, Hægstad som grunnleggar av Namdal folkehøgskole og seinare skoledirektør i Nordre Amt.

Ved århundreskiftet var Arne Vestrum med og skipa Trønderlaget, fellesorganisasjon for mållaga i Trøndelag. Det var på Levanger utsendingane kom saman i mars 1899, og Vestrum vart første formannen.

Han var eit barn av det moderne Norge, knytt til Venstre og kampen for demokrati, folkeopplysning, målsak og fråhaldssak; vaken for alt nytt som rørte seg i tida, men også med blikk bakover. Saman med Olav Jakobsen Høyem, Olav Duun og Kristofer Uppdal står han mellom dei fire store i den trønderske kulturhistoria.

Dei færraste kjenner knapt namnet Arne Vestrum og hans virke i Levanger. I biblioteket kan du finne dei første binda i bygdebokverket ”Skogn historie” som han skreiv. Lektor Arne Vestrum vart den først formannen i nemda, og samla inn mykje kildemateriale som la grunnlaget for bygdeboknemnda sitt arkiv.

Litteratur
Finsvik,J.: Finsvik – gården, slekta, barndomstid.

Groven,L.: Frå Olav Jakobsen Høyem til Olav Duun. Fire nynorske føregangsmenn i Trøndelag.
NTAmtstidende 02.12.1937.
NTHÅrbok 1990 .

  Dr. Berg Nilsens veg

Boligvei i Åsen, tar av fra Stokkanveien i sydlig retning, parallelt med jernbanen, på sydøstsiden av denne, ”bak” Duunsmia.

Veien har fått navnet sitt etter kommune-/distriktslege Andreas Berg-Nilssen født i 1877 på Tjøtta i Nordland. Han avla medisinsk embetseksamen i 1904 ved Universitetet i Kristiania. I 1907 giftet han seg med Benny Marie Dahl. De fikk 6 barn. Etter avlagt embetseksamen arbeidet han ved Rikshospitalet og sykehuset i Trondheim og i Ibestad kommune.

Til Åsen kom han som kommunelege i 1907.Den første tiden bodde dem hos baker Johansen på Marienborg, men i 1912 stod den nye Doktorgården på Vedul ferdig. I 1917 ble han ansatt som distriktslege for Åsen og Skogn distrikt. Han hadde et stort distrikt og det ble mange og lange turer, den første tiden var hesteskyss vanlig og for å komme til Frosta måtte han ta sjøveien fra Hopla. I 1944 ble han rammet av et slagtilfelle og gikk av med sykepensjon. Etter å ha blitt pensjonist bygde han seg egen bolig på eiendommen Bjørkemo gnr. 212 - bnr.46, men døde allerede i 1952.
Litteratur
Norges leger
Bygdebok for Åsen, gårds- og slektshistorie, bind III 

 

 Dr. Hiorths gate

Ligger i området Sykehuset - Stadion. Navnet på gatestumpen mellom H. Jelstrups gate og Bakkegata. Gata er oppkalt etter distriktslege Otto Christian Hiorth. Han var født i Trondheim i 1850 av foreldrene Lorentz Lassen Hiorth og Anette Hansine Marie født Hansen. I 1876 avla han medicinsk Examen ved Universitetet i Christiania. De følgende 17 årene hadde han en rekke legestillinger både på sykehus og som fattig- og distriktslege omkring i Sør-Norge. I 1880 giftet han seg med Sally Elvine Larsen, og de fikk med tiden fem barn.

I 1893 ble han befordret til Levanger distrikt hvor han ble til sin død i 1906. Etter brannen i 1897 ble det hans oppgave, som formann i Sundhetskommisionen, å lede arbeidet med oppbyggingen av de
hygieniske forhold i byen. Ved folketellingen i 1900 bor han med kone, 5 barn og to tjenestepiker i 2. etg. i Apotekergården (Kirkegaden 15). I 1. etg. bor apotekeren med familie og tjenerskap.
Dr. Hiorth var sterkt engasjert i arbeidet for bedre pleieforhold for de tuberkuløse i Nordre Trondhjems amt, og satt i en komité som utarbeidet planer for et pleiehjem for amtet. I Levanger var han opptatt av badesaken og arbeidet for et sjøbad for varme og kolde bad på Fagerstrand. Ved hans død var planene kommet langt, men det var problemer med å finansiere dette dristige foretaket, selv om bystyret bevilget 4000 kr. Etter hans død ble planene lagt bort, men byen fikk sitt folkebad i tilknytning til det nye folkeskolebygget.

Dr. Hiorth var også aktiv i politikken og ble valgt til byens ordfører i 1900. I 1903 ble han valgt inn på Stortinget som 1. suppleant for Trondhjem og Levanger. Han møtte allerede på første ting og deltok i tingets arbeid det meste av valgperioden. Han døde i Oslo 15. mai 1906.

Litteratur
Norges leger
Levangerboka av R. Strømsøe.
Digitalarkivet, Folketellingen 1900
Ordførere i Levanger: Otto Christian Hiorth  

 

Ellen Salbergs veg

Ellen Salberg navn er knyttet til en vei som går parallelt med fylkesvei 754 når du kjører av fra E6 inn mot Skogn sentrum.
Husene med denne adressen ble ført opp i en hektisk anleggsperiode i regi av Nordenfjelske Treforedling. I avtalen med Levanger kommune våren 1963 står følgende: ”Kommunen anviser selskapet byggeklare tomter på hensiktsmessige steder etter hvert som selskapet og dets boligbyggerlag får behov for det. Så tidlig som mulig våren 1963 anvises 30 – 40 byggeklare tomter”. Boligbyggingen ga uttrykk for en sosial lagdeling som hørte tidlig norsk industrietablering til; skille mellom direktør-, funksjonær- og arbeiderboliger.

Navnet knyttes ikke til arbeidsklassen akkurat. Ellen Salberg var embetsmannsdatter. Hennes far, Emanuel Riddervold Smith, var byfogd i Trondheim, og senere sorenskriver i Orkdal. Morsslekten var Hille, en gammel adelsslekt fra Hedmark. Hun ble i 1925 gift med Arne Salberg,født i Sparbu. Salberg ble tilsatt som lensmann i Skogn
kommune, etter noen år i fylkesadministrasjonen. Lensmanns stillingen hadde han fra 1921 helt fram til sin død i 1948. Det forslitte uttrykket om at det bak hver mann står en kvinne, gjelder ennå her.

Hun var en markant lensmannsfrue. Først på Holsand gård og fra 1934 da de kjøpte lensmannsgården Nøysomhet av Ole og Magda Vinge. Her laget de et gjestfritt hjem. I 1936 bygde de en prektig hovedbygning som ligger langs veien over Støreshøgda mot Lysaker i Skogn. Det sies at hun var en mektig personlighet, som torde være annerledes i bondebygda Skogn. Hun tok del i det sosiale liv, og var kasserer i Skogn sanitetsforening i en årrekke. ”Jeg elsker tall”, pleide hun å si. Hun var litterært interessert, en etterspurt kåssør, og skrev en rekke artikler i aviser og ukeblad. Ikke minst var hun bidragsyter i kvinnetidskriftet ”Urd”, i Nationen, Morgenbladet og Adresseavisen. Hun var også teaterinteressert. Britt Søraker som
kjente Ellen svært godt forteller at hun opplevde flere teaterturer til Trøndelag Teater. Da pleide hun å ringe fra hotellrommet til teatersjef Husby med følgende beskjed: ”Ja, nå er vi her, - skaff en god plass til i aften!” Hun ga pianotimer og spilte til ulike arrangementer og tilstelninger i bygda. I mange år hadde
hun ansvar for bibliotektjenesten på Innherred Sykehus. Her fikk hun kombinere sin intelligens med sin vilje og evne til å glede andre.

Hun var et borgerlig menneske med røtter i en helt annen kultur og bakgrunn enn de som flyttet inn i boligene ut mot Holsandbukta i 1965. Lite visste de om ”lensmannsfrua Salberg” på Nøysomhet, og neppe hadde de mye tid til å reflektere over dama. De skulle bygge og endre bondebygda Skogn til et helt annet samfunn i løpet av 40 år. Ikke minst derfor finner jeg grunn til å reflektere litt over veinavnet. Fra sitt kjøkkenvindu kunne hun de siste årene av sitt liv se den nye og viktige industrireisningen som skjedde på det gamle feriestedet til familien Cappelen på Valøya. Fiborgtangens vakre halvøy forsvant ut av perspektivet for godt, og det gjorde også lensmannsfru Salberg. Derfor synes jeg det var riktig av politikerne
å koble disse motpolene sammen. Elektristitet er kraften mellom ulike poler. For det andre var valget av et kvinnenavn riktig, fordi det er svært få kvinner blant alle gate- og veinavnene i kommunen.

Ellen Salberg var født i Trondheim 17. juli 1891 og døde 2. januar 1966. Hun er gravlagt på Mære kirkegård sammen med sin mann.

Litteratur
Levanger Historielags årsskrifter 1989
Skogns Historie B. IX a.
Vik: Kvinneakvariet. 1972.

 

 

Grønns gate

Grønns gate går fra brufoten på den gamle Sundbrua, i sydøstlig retning, forbi Levanger skole, Musikkens Hus, Levanger stadion og ned til Halsanvegen. Det har vært litt usikkerhet omkring hvilken Grønn som har gitt navn til gata, men det kan neppe være tvil om at det er bankkasserer Johan Chr. Grønn, som også var ordfører i Levanger flere perioder mellom 1876 og 1890.

Han var født i 1837 som sønn av Hans Nicolai Grønn og Magdalena Birgitte Holm. Hans Nicolai, født i 1811, var kjøpmann, bryggerieier og Levanger bys første ordfører. Fra 1847 til 1866 var han Levanger og Skogns Sparebanks kasserer. Slekten har trolig kommet til Norge
fra Danmark engang på 1500-tallet og til Trøndelag på 16-1700 tallet som handels- og embetsmenn. Det ser ut til at Johan Christians farfar – Christian Nilsen Grønn slo seg ned i Levanger omkring 1810.
Det var flere familier som het Grønn og drev handel i Levanger på 1800-tallet, men vår familie synes først å ha bodd i den såkalte Bryggerigården, som skal ha ligget i området der Normilk har tilhold i
dag.

Ved folketellingen i 1865 bor familien i Agersgaden 73. Agergaden svarer omtrent til dagens Håkon den godes gate. Familien besto av husfader og kjøbmand Hans N. Grønn og sparebankcaserer Johan Christian Grønn. Dessuten bodde det 1 husjomfru, 2 handelsbetjenter og 2 tjenestepiker i gården. Johan Christian Grønn overtok som bankkasserer fra 1. januar 1866 etter å ha vært farens assistent siden 1854. Han må ha vært en aktiv mann. Foruten det politiske engasjementet hadde han en finger med i etableringen av Levanger Meieri og Levanger Dampskipsselskap. Han var også med og stiftet Brennevinssamlaget.

Han var medlem av bystyret og ordfører i periodene 1878,1880, 1882-1883, 1888, 0g 1890. I 1874 kjøpte Johan Chr. Grønn Kirkegaten 16, og bankvirksomheten flyttet med til kassererens nye gård. I bybrannen 3 år senere ble imidlertid gården flammenes rov men eieren reiste en ny bygning på branntomta. Denne overlevde bybrannen i 1897. Matrikkelen fra 1886 viser at han også eide to mindre eiendommer utenom byen, Nordli av Ulve og Sørlien av Kråkstad. Ved folketellingen i 1900 bor bankkasserer Johan Chr. Grønn, hustruen Karoline Grønn og en tjenestepike i ”Grønngårdens” 1. etg. I 2. etg. bor rittmester Jens Jacob Jensen med familie og tjenere, i alt 9 personer. Gården står fortsatt – i dag kjent som Musikkens Hus. Den har i mellomtiden vært eid av bl.a. Rikstelegrafen/Televerket og Levanger-Avisa. Johan Chr. Grønn sluttet i banken i 1905 etter 51 års virke, hvorav 39 som kasserer. I 1909 flyttet han til Oslo hvor han døde 1911 og ligger begravet på Vestre Gravlund.

Det har ikke vært mulig å finne ut nøyaktig når Grønns gate fikk navnet. På eldre kart ser det ikke ut som om det har vært noen gate i forlengelsen av Sundbrua, syd for Kirkegata, før på begynnelsen av 1900-tallet. Kanskje ble den anlagt da Levanger stadion ble opparbeidet i et sumpområde nedenfor det som ble kalt Grønns hage. Reguleringskartet fra 1917 har Grønns gate inntegnet, men uten navn. Trolig fikk den ikke navnet før en tid etter Johan Chr. Grønns død i 1911. Den 9. desember 1915 ble det opprettet et legat med navn Johan Chr. Grønn og hustru Caroline Grønn legat, som skulle være til hjelp for tuberkuløse i Levanger by. I dag er legatet slått sammen med Stendahls legat til Stendahl og Grønns legat med formål å gi økonomisk støtte til personer i Levanger som er rammet av tidens folkesykdommer.
Litteratur
Levanger historielags årbok 1986
Digitalarkivet, folketellingene 1865 og 1900
Steinar Grønn: Karoline og Karl Ludvig Grønn – Forfedre og etterkommere
Asbjørn D. K. Eklo: Bygårder i Levanger, bind I
Levanger-Avisa 05.01.04
K. Landfald: Levanger og Skogns Sparebank. Hundre år 1843 – 1943.
Jon Hilmo: Sparebanken. 150 år i Lokalsamfunnets tjeneste.
Ebbe Grønn og H. Nic. Grønn: Grønnslekten (med stort og smått de siste 500 år).
Ordførere i Levanger: Johan Christian Grønn


 

Ravns gate (tidl. Havnevegen),
Helga den fagres gate og
Gunnlaug Ormstunges gate

Kommer du nordfra inn i byen ligger de tre gatene på høgre side, og er knyttet sammen både kommunikasjonsmessig og litterært Den eldste er Gunnlaug Ormstunges gt. og den siste fikk navneendring i sommer fra Havnevegen. Til Ravns gt.. Kjører du fra Kirkegata, og følger disse veiene kommer du ned på havneområdet.

Men hvem er Gunnlaug, Helga den fagre og Ravn? Svaret ligger i den korte og knappe islandske ættesagaen "Soga om Gunnlaug Ormstunga". Den ble trolig nedskrevet på slutten av 1200-tallet. Norskpensum gjennom flere generasjoner på gymnas og i videregående skoler. Kanskje først og fremst fordi den er så velsignet kort, og egner seg godt for litterær analyse. Dramaturgien minner om et gresk drama! Trekantdramaet i sagaen er bygd opp over et velkjent mønster. Det er historien om de to mennene som elsker samme kvinne, og som reiser ut i verden. Hun elsker bare den ene, nemlig han som kommer ut for alle hindringene i historien. Hun ender dermed i armene på den hun ikke vil ha, og akkurat da har hennes elskede overvunnet vanskelighetene og kommer tilbake, men for sent. Slik er komposisjonen i et utall av gode og halvgode filmer og bøker, og dette intrigemønsteret ser ut til å være helt uoppslitelig. Ulykkelig kjærlighet er visst et tema som vi aldri blir lei av.

I denne handlingen er Helga en sentral person, sjøl om hun aldri har vært i Levanger. Sagaen både innledes og avsluttes med henne, og det er hun som er den direkte årsak til heltenes død i Innherred. Men hun forblir fjern, mest fordi hun så å si ikke kommer til orde. Skjønnheten hennes trekkes alltid fram, særlig det store og lyse håret, men den hjelper henne ikke til å oppnå lykke. Hun er som en fjern, skinnende stjerne, uoppnåelig, og alltid bare til stede i bakgrunnen.

De to mennene er Gunnlaug og Ravn. Gunnlaug har tilnavnet Ormstunga fordi han er kjent for sin direkte tale. Ravn er skald. Konfliktnivået dem imellom øker, og de to kamphanene blir enige om å reise til Norge for å gå holmgang. Denne duellformen ble forbudt da kristendommen ble innført på Island, og derfor må de reise til Norge for å ta et endelig oppgjør. I mens sitter Helga hjemme på Island. De kommer til Svein jarl i Nidaros, først Ravn. Sagaen forteller at Ravn blir værende to vintrer på et sted …”der det heiter Levanger”. Da først kommer Gunnlaug etter. De følger etter allmannavegen og møtes på Verdalsfjellet. Ved Skalsvatnet blir det en kamp på liv og død – om Helga. Ravn dør. Gunnlaug blir også
hardt såret, og i sagaen står det: ”Sidan stelte dei med dei døde og sette Gunnlaug på hesten hans etterpå og kom heilt ned til Levanger med han. Der låg han i tre dagar og fekk all teneste av ein prest. Etter det døydde han, og vart jorda der ved kyrkja”.

Fortellingen er på mange måter aktuell i dagens samfunnsdebatt fordi ære kombinert med hevn og ættefølelse står så sentralt. Arne Sivertsen skriver i en artikkel at dette kan ha skjedd omkring 1010. Sjøl om det ikke alltid er sammenheng mellom historisk og dikterisk sannhet, er det likevel viktig å understreke at stedsnavnet Levanger er nevnt både i denne ættesagaen og i en senere notis fra 1275. Ut av dette kan vi kanskje allerede nå starte planlegginga av 1000-årsmarkinga av stedet Lifangr.
Litteratur
Soga om Gunnlaug Ormstunge
Levanger Historielags Årbok 1983
Wikipedia: Gunnlaug Ormstunge

  Gustav Sjaastads veg

Veien ligger nede i Holsandlia og går parallelt med Ellen Salbergs veg.

Gustav Adolf Sjaastad var født i Markabygda i 1902. Foreldra var Olav Hermann Sjaastad og Marta Kristensdatter Fostad. De tok over gården Sjåstad, gnr. 104, bnr. 1, i 1903. Her tråkket han sine barnesko i bondemiljøet i Skogn. Kanskje var det farens deltakelse i det offentlige styre og stell som inspirerte Gustav i sitt store samfunnsengasjement; regionalt som nasjonalt. Han reiste tidlig ut og fikk utdanning. Etter artium ved Oslo kristelige gymnas, ble han cand.jur. etter tre år i 1926. Drev egen praksis i Namsos fra 1927 og ble høyesteretts-advokat i 1933.

Under krigen ble han arrestert flere ganger, og var blant dem som ledet frigjøringen av Grini fangeleir i 1945. Umiddelbart etter krigen ble han juridisk konsulent i i LO. Før han ble valgt inn som fast stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra Nord-Trøndelag, hadde han vært statsråd i to regjeringer. Først som justisminister under statsminister Oscar Torp i 1954 – 55. Deretter som industriminister under Gerhardsen i 1955 – 59. Fylkesmann i Nord-Trøndelag fra 1959, men tiltrådte embetet først da stortingsperioden var slutt i 1961.

Sjaastad hadde en sterk juridisk og politisk bakgrunn som fylkesmann. Ikke minst fra sin tid som juridisk medarbeider i landets største arbeidstakerorganisasjon – Landsorganisasjonen. Han hadde mange sentrale tillitsverv, bl.a. som leder i Hvalrådet, Tiden Norsk Forlag, medlem i styret for Det Norske Teater og Norsk Hydro. Han var også rådgiver for Norges delegasjon til Det internasjonale arbeidsbyrå i Montreal i 1946 og rådgiver ved Norges delegasjon til FN i 1948. Som fylkesmann arbeidet han aktivt for et mer allsidig næringsliv og så nødvendigheten av et desentralisert Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Strategisk koblet til etableringen av Norske Skogindustrier i Skogn. I arbeidet med å skaffe finansiering til den store utbyggingen ved Innherred Sykehus kom hans partipolitiske kontakter til nytte. Dørene sto åpne for den nye fylkesmannen.

Han ble en folkekjær tillitsmann, og innførte en mer åpen og jovial holdning i fylkesadministrasjonen enn sin forgjenger Asbjørn Lindboe. Det fortelles at Sjaastad innførte røyking under møtene i fylkestinget. Etter å ha ”satt” det første tinget, tente han en sigarett. Det var sekstiåra, det, og itte nå. Og etter en hyggelig middag med Senterpartiets fylkestingsgruppe fikk fylkesmannen æren av å takke for maten. Takketalen åpnet han med følgende utsagn: ”Meg synes være falt blant ulver, men så er jeg da også født blant ulver”.

Det var i Sjaastads funksjonstid nyordningen med valg av fylkesordfører og fylkesvaraordfører ble innført. Johan A. Vikan fra Stjørdal var den første fylkesordfører, og tidligere stortingsrepresentant Olav Benum ble fylkesvaraordfører. Da det var vedtatt at ordningen med fylkesordfører skulle innføres, utbrøt han: ”Jeg skjønner ikke hva vi skal med ham, men vi får vel tåle ham så lenge han ikke gjør noe galt.” Bak dette ligger en ikke ukjent diskusjon om posisjon og makt, og at han ikke lenger var den suverene ”første mann” i fylket. Men begge to var joviale og jordnære av natur, så rollefordelingen gikk greit.

Gustav Sjaastad døde i 1964. Bisettelsen fant sted fra fylkesmannsboligen i Eggelia. Gravferden gikk deretter til Alstadhaug kirke. Kirka var fullsatt av folk, bl.a. med representanter fra regjeringen. Fra Alstadhaug gikk så ferden til gravstedet i Skogn Markabygd, hvor han sjøl hadde bestemt at han ville gravlegges – i sine fedres jord.
Litteratur
Sakshaug: Nord-Trøndelag fylkeskommune
Sjaastad: Ættelistor med tilknyting til Sjaastadslekti i Trøndelag
Skogn Historie. B.VIII
Wikipedia: Gustav Sjaastad  

 

Hanna Solaas veg

Hanna Solaas veg ligger på Ankolm. Mellom Ankolmvegen og Engvegen, i et byggefelt som vokste fram på 60-tallet.

Hanna Bergitte var født 3. januar i 1818 og døde 21. januar 1893. Foreldra var lærer og klokker Lars Hågensen Elsæther på Levanger og kone, Berit Hansdatter, fra Håvevaldet i Skogn. Lars Elsæther var sønn på gården Elgset i Skogn, og hans foreldre var Hågen Pedersen og kone, Lucie Larsdatter. Hun hadde tre søsken; Elen Luice f. 1809, Hans Kristia n f. 1815 og Ulrik Leonhard f. 1823. Ungene flaug ut av heimen og den første var Hanna Bergitte. Hun reiste til Loppa i Finnmark i 1836, bare 18 år gammel. Kildene forteller at handelsmann Bernt Tofterson på Levanger hadde reist dit i 1831, og nå fulgte mange etter. Hennes søster reiste nordover i 1838.

Familen bodde først i nærheten av Brusvebrua, men flyttet senere huset til eiendommen Lille-Leira i Frol. Huset står fremdeles, og gartner Hans E. Larsen er eier. Da Hanna kom tilbake fra Finnmark i 1841, var hun gift med Ole Ellingsen Solaas. Sporene dukker opp på nytt i 1856 og da er hun forstanderinne ved en pleiestiftelse i Kristianaia. Hun slutter seg til den katolske menigheten der, og i 1865 er familien Solaas igjen tilbake i Levanger.

Mannen har trolig drevet forretningsvirksomhet her, da han nevnes som høker Ole E. Solaas. Hanna drev pleiestiftelse på Lille- Løkke, som da var nybygd på østsida av Leirabekken. Dette er dokumentert i en visitasreise. ”År 1872 (…) reiste den apostoliske prefekt, Mgr. Bernhard sammen med pastor Dumahut til Trondheim. Her er å bemerke at han også besøkte madame Hanna Solaas’s pleiestiftelse på Lille-Løkke ved Levanger. Fru Solaas hadde et rom på pleiestiftelsen som kunde benyttes som kapell. Der meddelte perfekt Bernhard, den 26. september fermingens sakrament til Anna Larsen. Fru Hanna Solaas var fadder”.

I 1884 er pastor Dumahut atter på Levangerbesøk, og da blir Hanna’s mann opptatt i den katolske menigheten. I samme avsnitt nevnes at ”Hanna Solaas hadde adoptert en del omstreiferbarn som nu var på stiftelsen”. Hvor fikk Hanna Solaas hjelp og støtte fra?
I oppgjøret etter hennes død i 1893 vises følgende: Hun har lånt kr. 1600 av Mgr. Bernard, mot pant i husene på pleiestiftelsen. En belgisk familie på Namsos, van Severen, har også hjulpet henne mye. Det nevnes også én pastor Stub. Elen Luice kom tilbake fra Finnmark, og giftet seg med handelsmannen Kristoffer Møller. Disse bodde på familiens eiendom Lille-Leira. I 1877 reiste hun fra byen, og solgte bardomsheimen til Hanna og Ole. På Lille Løkke hadde hun ved folketellingen i 1875 10 pleiepasienter, mest barn. De kom fra hele Trøndelag. Det kan tyde på at hennes pleiehjem var godt kjent og høgt vurdert. Men av dette arbeidet ble hun ikke rik. Det vitner en omtale i Adresseavisen under førjulsmartnan 1870 om:
…”Hun optager i denne sin Stiftelse fattige Smaabørn og Krøblinger, hvilke hun pleier og underviser”…”et lidet Hus, hvor hun selv bor til at udføre sin Gjerning, hvilke hun, efter hva vi har hørt derinde, røgter med heldig Indflydelse paa Børnenes Væsen”…

Som nevnt ovenfor døde Hanna Solaas i 1893. Pastor Riesterer i Trondheim kom til Levanger og foretok jordpåkastelsen. Eiendommen på Lerkendal ble solgt, og pleiestiftelsens hus ble flyttet inn i byen. Biskopen forhandlet med Levanger kommune om tomteleie på hjørnet av Østergate (Holbergsgt.) og Agergate (Håkon den godes gt.). Derav navnet ” katolikkertomta”. Nelius Hallan mener at denne gården (senere kalt Kemnergården) berget unna brannen i 1897. Det var dette huset som ble revet da den katolsk menigheten i Trondheim kjøpte tomta tilbake. Sykehjemmet og kirken sto ferdig høsten 1964. Kildene tegner bildet av et hjertevarmt menneske, som ofret alt for å hjelpe andre. Da hun gikk over til den katolske tro, viste hun besluttsomhet og mot. Hun var på mange måter en ”Moder Theresa”. Kanskje er det riktig å si at St. Eysteins virksomhet på ’katolikker-tomta’ i ånd og gjerning er nært beslektet med Solaas’s hjelpearbeid, og burde ført hennes navn videre?
Litteratur
Levanger Historielags årsskrift 1987
Nelius Hallan i L-A; 7. aug. 1961.
Strømsøe: Levanger-boka

  

 

Holbergs gate

Gammel gate i Levanger by fra før 1900 på nordøstsida av Torget.
Navnet er en gjenganger i mange norske byer, og selvsagt i Bergen hvor dikteren ble født i 1684. Møtestedet Holbergstuen, Holbergsallmenningen og Holbergskaien for å nevne noen. I Trondheim har vi Holbergs gt. på Rosenborg.

Faren, Christian Nilsen Holberg, vet vi en god del om. Det er vanskelig å si hvor han kom fra, men han gjorde stor karriære i det militære. Noen har gjettet at Holberg-slekta var dansk. De fleste mener det var en trøndersk bondeslekt. Her kan vi vel regne sønnen som et taust sannhetsvitne: Dersom faren var kommet fra Danmark, ville han nok visst og sagt det. Mora, Karen f. Lem, var av en mektig og tallrik slekt av høye embetsmenn og gårdeiere i Bergen.

Men trolig har gatenavnet i Cittaslowbyen sammenheng med oberstløytnant Christian Nilsen Holberg, far til forfatteren Ludvig. Han var av trønderslekt og trolig fra Holbergan i Skogn. Lokalhistorikeren Hallan viser til et rettsoppgjør først på 1600 tallet hvor Laurits og Tord Holberg er involvert. Den ene drepte og den andre ble drept. Disse kunne meget vel vært brødre til Ludvigs farfar Nils. Men denne Nils er og blir en ”missing link”, og da må vi gamble på at Christian hadde onklenes ”krutt i nevene” og kom seg inn i det militære som en vanlig ”gevorben” soldat i Trondheim en gang omkring 1640. Han valgte krigeryrket, forlot fedrenegården og kom seg ut i verden. Kilder viser at han studerte ved universitetet i Siena, Toscana, og deltok i venetiansk og maltesisk krigstjeneste. Ingen heimføing akkurat!

Hans største militære bedrift har sammenheng med svenskekongen Carl X Gustavs angrep og okkupasjon av Trondheims len. Svenske forsterkninger fra Uplands rytteri var på vei ned den trange Inndalen 2. oktober 1658, for å hjelpe sine landsmenn som nå var truet i Trondheim. Christian Holberg hadde de nødvendige lokale kunnskaper og sammen med Major E. Wisborg klarte de å hindre Oberst Drakenberg og hans profesjonelle soldater ved Stene skanse. Et av de strategisk viktigste slag i Norgeshistoria, hvor Norge lett kunne blitt delt i to. Wisborg fikk naturlig nok det meste av æren, men det er ingen tvil om at Holberg også fortjente noen laurbærblad.

Men, som sagt, helt sikker kan vi nå ikke være på disse slektsrøttene. Den kjente bygdebokskriver og historiker Nils Hallan har ikke funnet sikre kilder for dette i Skogns Historie. Det finnes også mange andre teorier. Arthur Ratche underbygger dette i en artikkel i Adresseavisen om ”Inntrønderen Ludvig Holberg!”, hvor han skriver at Holbergs komedier, og i særdeleshet scenene mellom Henrik og Pernille, har mye til felles med trønderhumoren. ”For der er en form for vidd som er trøndersk, verken bergensk eller københavnsk, men trøndersk. Enda mer lokalisering: Inntrøndersk”. En høgst original og morsom betraktning, men heller ikke den er helt å feste lit til.

Derimot var Ludvig vår første essayist, han skrev store komedier og hadde tanker om det meste. Etter som han beskjeftiger seg med mennesket på godt og vondt, vil han ikke gå av moten med det første. Han er heller ikke enkel å sette i bås, og noen ganger er det vanskelig å vite hva han mener om saker og ting i sin samtid. Men en skarp penn hadde han, og med fare for injurierende kraft skrev han i en bok ”om poeter” følgende; ”En Advocats Hoved-Qualitet saavel som en Poets bestaaer udi at lyve; men enskiønt begge kan lyve lige sterkt, lyver de dog ikke med lige Suksess: Forskjellen maa reise sig deraf, at den ene lyver for skjemt, men den anden lyver virkelig”. Så kan en spørre i forfatteren ånd om hvem som løy mest. For en advokat kan tale og det kan også en poet,…

Den 28. januar i 2004 er det 250 års dagen for Ludvig Holbergs død. Kanskje er det på tide at noen kaster seg over den formidable oppgaven å finne det avgjørende bevis for at Holberg sen. og jr. var skogninger, eller analysere trønderhumoren og se om det finnes reminisenser i Holbergs komedier!
Litteratur
Adresseavisen og L-A 1954.
Aftenposten 1884.
Holberg, L.: Essays. Norsk utg. i 1994.
Norsk Slektshistorisk Tidsskrift B. VII, hefte 1.

 

 

Håkon den godes gate

Navnet kommer fra vikingekongen Håkon I den gode, også kalt Adelsteinsfostre. Han var yngste sønn av Harald Hårfagre, og var påvirket av kristne og høviske seder i England. Også en annen viking med bakgrunn i gatenavnserien, Gunnlaug Ormstunge, tjente hos kong Adelstein. Hvorvidt Håkon og hans menn noen gang segla inn til Levanger er heller usikkert, men de fikk likevel bryne seg på inntrøndernes ”einharde” gammeltro og blotetradisjoner. Det fortelles i sagaen at misjoneringsforsøkene hans ble møtt med kraftig motbør, og Asbjørn fra Medalhus sa fra at dersom han fortsatte slik, ville de ta seg en annen konge. Håkon ble derfor
tvunget til å blote sammen med bøndene, og også ete hestekjøtt. De sørget også for at han ble hauglagt på hedensk vis på Helgelandskysten.

Men dette til tross, kristningen var en langvarig prosess, og i kystområdene hadde den nye troen fått fotfeste da ”kristningskongene” Olav Trygvason og Olav den Hellige kom til. Håkon fikk en uvanlig lang regjeringstid - 27 år -, med indre fred og fruktbare år for landet. Trolig derfor tilnavnet ”den gode”. Lars Roar Langslet skriver da også at …”han selv ble ansett som en god og rettskaffen mann, som alltid spilte på lag med folket, og søkte forsonlige løsninger, uten splid og strid.”

Håkongata er langsgående med Kirkegata, Sjøgata og Jernbanegata, og danner den spesielle kvadraturen som vi også kjenner fra Kristiansand. Den er en videreføring av Akergaden, og det fortelles at etter bybrannen i 1897 ble overflødig fyllmasse brukt til å erobre nytt land nedover mot elva. Langsomt utvidet byen seg i østlig retning, og nok en ny gate kom til – Jernbanegata -, og smått om senn fikk området den karakteren vi kjenner i dag. Det kan være betimelig å reise spørsmålet om ikke vi burde få nok en langsgående gata i byrommet vårt. Det nedlagte jernbanesporet kunne blitt omgjort til vei inn til et sentrumsnært parkeringsområde ved Lokstasjonen. Navnet på veistumpen kunne da blitt for
eksempel ”Ordfører Føllings gt.”!

I 2006 er det 120 år siden han forhandlet fram avtalen om kjøp av bygrunnen fra brukseier Hans S. Jelstrup. De andre navnene er naturlige; Sjøgata nær til sjøen og sundet, Kirkegata forbi kirka og Jernbanegata forbi jernbaneområdet. Men hvorfor Håkon den godes gate? Et langt og vidløftig navn, trolig derfor forenklinga til ”Håkongata”. Så seint som i 1961 ble de gamle skiltene skiftet ut. Ikke alle likte at det sto; ”Haakon den godes gade”. I ene enden av Håkon den godes gate lå det nest eldste gamlehjemmet i Levanger, med utstikt mot kirkegården. Huset ble revet i 1982, og i dag er det eldreboliger her. I andre enden munner gata ut i Grønns gt. ved Levanger Stadion. Innimellom her bodde det i gamle dager håndverkere, barnefamilier og ikke så reint få butikker. Deler av denne gata vil om kort tid endres til miljøgate, med større vekt på gående og syklende. Selv om Håkon hadde reorganisert ”leidangen” – en avtalt ordning med at bøndene holdt utrustede skip som kunne mobliseres i krisetider – ble han tatt av dage i slaget ved Fitjar.

Øyvind Skaldespiller skrev minnekvadet Håkonarmål, som slutter slik:
”Fe dør, frendar dør, landet legges øde, siden Håkon fór til hedenske guder er mangen mann blitt kuet”. Nå var det slutt på freden under den gode Håkon!
Litteratur
Levanger by’s historie
Munkeby, H.H.: Levanger by med Hanne
Snorres kongesagaer  

 

Jacob Schives veg

Jacob Schives veg går mellom Kroghaugvegen og Jens Bårdsens veg, og ligger i boligfeltet Bamberg. Dette feltet av Bamberg ble utbygd i siste halvdel av 60-tallet. Det er ganske sikkert at dette er mannen bak veinavnet, fordi han også ble magistrat og politimester i Levanger. For sin store innsats ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden i 1876.

I 1855, 4 år etter Levangeropprøret, ble Jacob Motsfeldt Schive utnevnt til fogd i Stjør- og Verdal etter Morten Müller som måtte søke avskjed grunnet dårlig helse. Til denne stillingen var det lagt en rekke arbeidsoppgaver, deriblant som politimester og magistrat. Men ikke nok med det. I tillegg ”formand eller medlem av byens fattigkommisjon, vandværkstyre, bygningskommisjon, reguleringskommisjon, havnekommisjon, sundhedskommisjon, middelskolens forstanderskab, de brandlidtes fond, flere legaters bestyrelse m.m...”.

Folketellinga for 1865 viser at det bodde mye folk på fogdegården Støp. Gårdsdrifta var forpaktet til Johan Møllmann Lysholm fra Trondheim. Tjenestestaben besto av 8 personer, og i tillegg hadde fogden en kontorist i arbeid. Han ivret for å sette i stand veiene på Nesset, og han var en av de som kjempet for å få bygd bru over Sundet. Som nevnt hadde fogden bolig og kontor på Støp. For å komme over sundet måtte en benytte ferje, og det førte til stor misnøye. Ikke minst for bøndene som omsatte sine produkter i byen. Og når en tenker på at fogden hadde en sentral posisjon på mange områder av samfunnslivet, ble tilgjengelighet viktig.

Da brua sto ferdig i 1864, førte dette til at den gamle strid om fogdens bosted i forhold til byen, opphørte. Fra hans bisettelse nevner Nordre Trondhjems Amtstidende at sogneprest Arentz hilste fra ”den fraværende Søn” (som da studerte i Düsseldorf). ”Kisten, der var rigt besmykket med Grønt og Blomster, blev af Medlemmer af Byens Kommunebestyrelse, baaret du af Sørgehuset paa Støp og sat paa Ligvognen, der blev trukket af tvende med Sørgedække iført
Hæste nedover til og over Levangerbroen, den Bro, hvoraf den Afdøde hadde saa meget sand Fortjeneste, og paa hvilken der var reist tvende Æresporte samt Plantning af Grantrær, den ene Port af Byen ved Indkjørselen paa Byens Grund og den anden af Nessebygger paa Skogns Grund”.

Jacob Schive var svært avholdt for sin dyktighet og rettferdighetssans, og var uvanlig godt likt av meningmann. Som et bevis på dette ser vi på slutten av nekrologen: Samtlige Lemmer paa Byens Fattighus blev af Sørgehuset bespiste med en god og kraftig Middag samt beværtede med Kaffe”. Schive var født i 1805 i Strinda prestegjeld og døde i april 1877 på Fogdegården. Han ble fraktet med dampskipet Kong Oskar til Trondheim, hvor begravelsen fant sted. Dermed var hans lange embetsvirksomhet i Levangerdistriktet slutt.
Litteratur
Levanger Historielags årbok 2000
Nordre Trondhjems Amtstidende 1877.
Strømsøe, R.: Levanger-boka
Wikipedia: Jacob Schive

 

 

Jelstrups gate

Navnet kommer fra naboeiendommen til sykehusområdet – Mo gård. Jelstrupnavnet går tilbake til Jelstrup sogn på Jylland.

David Jakobsen kom derfra til Trøndelag i 1640-åra, og var en mann som kunne snu både på hælen og skillingen. Foruten å være en dyktig forretningsmann, ble han også gift med enken Ane Jensdatter og fikk bygsel til Levanger gård. Få år seinere hadde han også tilegnet seg nabogården Mo, samt fjorten andre gårder i Frol og Skogn. Etterslekt brukte navnet Jelstrup i generasjoner.

Gata ble anlagt ved ”1916-bygget”, hvor det seinere også ble bygd ut ”smittepaviljonger. I mange tiår var dette innkjøring til ”det nye sykehuset” fra Kirkegata. Idag er det blindvei og innlemmet som del av sykehusområdet. Hans Severin Jelstrup kom til verden i 1828, og ble nesten den ”sjuende far i huset”. Han var nr. 6 i den lange rekke av Jelstruper, og en interessant person i byens lokalhistorie. Som eneveldig i den forstand at han eide Levanger kjøpstad i 50 år!

Lokalpolitikerne med ordfører Følling forhandlet fram en avtale med brukspatronen om kjøp av bygrunnen i 1886. Skjøtet ble tinglest 15. juni samme år, og da ble grensene mellom Levanger by og Mo gård fastlagt. Byen ble nå herre i eget hus, og stagnasjon ble avløst av handling og ny aktivitet. Jelstrup engsjerte seg i landbruksspørsmål og var den første ordfører i det fradelte Levanger herred – seinere Frol (1856-59). Trapness har en fyldig beskrivelse av ham. Bl.a. husker han den ”storslagne mann”, som ...”var en meget smuk mand med en imponerende skikkelse, rent en type på en godsherre, især når han red om på den store eiendom hvor han førte overopsynet med arbeidet på de store jorder, tok han sig godt ut”.

Det var ikke småtterier til bygninger og gårdsdrift som fantes like inntil byen. Proprietæren hadde både posisjon og makt, og visste å markere seg. Da sykehuset ble flyttet fra Eidesøren og til Levangermoene gikk byen av med seieren. Skogn tapte og Levanger by tilbød et 5 mål stort areal med en grunnavgift av 1 – en – krone pr. år. Byggekomiteen og sykehusdireksjonen med overlege Cappelen i spissen kom sammen på Moan for å stikke ut tomta 19. april 1892. Da amtstinget skulle ta stilling til saken seinere samme året gjensto kun proforma. Arbeidet på tomta ble nemlig igangsatt allerede dagen etter oppmålinga var gjennomført skriver Gerd Søraa. Fort og gæli kanhende? ”Sykehusåkeren”, som lå mot ”Moparken”, ble et stridstema så seint som i 1944. Mo gård ble plasseringa for det som tidligere er omtalt som Levanger gård. Levanger gård lå nærmere Sundet, ble etterhvert truet av dårlig grunnforhold og ras. Derfor ble gårdsanlegget gjenoppbygd på stedet, fredet i 1923 og stilsikkert vedlikeholdt. Et vakkert parti inn til byen, og et sjeldent eksempel på hvor godt by og land ligger ”tett-i-tett”.

Gården var storstue og arena for kongebesøk (Oscar II & Sofie i 1873) og landbrukskomitéens amtsutstillinger. Mange av storgårdene rundt byen hadde større feststuer enn byens befolkning hadde. Sosial urettferdighet og spirende klassekamp kom for en dag under det kjente ”Levanger-opprøret” i 1851, og vindusrutene på Mo fikk unngjelde. Etter at sønnen Karl Ludvig Severin Jelstrup tok over gården flyttet proprietæren til Kristiania hvor han døde i 1913.
Litteratur
Halse,L.: Mo gård i Levanger
Kjørboe, A.K.: Levanger – før jernbanens tid
Klipparkivet i biblioteket
Søraa,G.: Innherred Sykehus 1843-1979

  Ludvig Bremers veg

Ludvig Bremers veg ligger på Ankolm; mellom Ankolmvegen og Engvegen i et boligområde som vokste fram på 1960-tallet. Navneforslaget kom fra Nelius Hallan i en artikkel i Levanger-Avisa 3. juni 1964.

Personen som har gitt navn til veien - Ludwig Ferdinand Bremer - var født i Stadt-Oldendorf i Braunsweig i Tyskland 1782. Som 14-åring begynte han i lære hos en kirurg i hjembyen, og etter 2 år fikk han jobb som kompanikirurg i den preussiske hær. Etter 2 år sluttet han i tjenesten. De neste 10-12 årene levde han en omflakkende tilværelse som lege/lærling, bla. var han en periode skipslege på ei skute som drev hvalfangst ved Grønland. Ute i Europa raste Napoleonskrigene og det var stort behov for leger. I 1808 kom han i kontakt med norske tropper som var forlagt ved Kiel og ble snart ansatt som kompanikirurg. I juli samme år kom han til Kristiansand sammen med de norske troppene og ble sendt videre til fronten i Østfold. I årene 1811- 1814 tjenestegjorde han ved Søetatenes Sygehus i Kristiansand. I 1815 giftet han seg med Gjertrud Johanne Elisabeth Bergendahl, datter av res. kapellan Jens Bergendahl og Charlotte Amalie Lem. Gjertrud var da 17 år og Ludwig 33. De fikk etter hvert 5 barn.

De nærmeste årene bodde ekteparet flere steder, bla. i Drøbak, Kristiania og Kristiansand. Dessuten deltok Bremer i 1818 som skipskirurg på et 6 mnd. tokt med kadettbriggen Lolland. I 1822 avla han medicinsk eksamen ved Universitetet i Kristiania. Straks etter ble han ansatt som Compagnichirurg ved Christiansandske Infanteri Brigade. Men allerede 11. januar 1823 ble han utnevnt til korpslege ved Trondhjemske ridende Jægerkorps. Han flyttet da til Trøndelag og bosatte seg på Kristineborg ved Levanger. Kristineborg eller Kjærstineborg, som navnet ofte ble skrevet, var utskilt fra gården Ulve. Hvem som bodde der først er usikkert, men i 1825 vet vi at Bremer hadde etablert et sykehus på eiendommen. Ved folketellingen i 1835 bodde Ludvig Bremer med hustru, 4 barn og 3 kvinnelige tjenere på Kristineborg. Kristineborg lå på sydsiden av Levangerelva, like ovenfor Gamle Kongevei i området som i dag kalles Bruborg men som tidligere gikk under navnet Hyllan. I tidens løp er eiendommen oppdelt og utparsellert til tomter, hovedbygningen brant i 1928 og sykehuset/uthuset ble revet i 1930-årene.

Ved siden av stillingen som korpslege drev Bremer en omfattende legepraksis i distriktet. Det var stor mangel på sykehusplasser men det offentlige hadde på denne tiden liten vilje og evne til å etablere den slags institusjoner. Han bygde derfor, for egne midler, et lite sykehus med 8 sengeplasser fordelt på 4 rom på Kristineborg. Sykehuset var i 3 etasjer og rødmalt. Det skal ha vært godt utstyrt, bla. hadde det eget bakeri. Bremers sykehus ble nedlagt i 1847 da Nordre Trondhjems Amts Sygehus ble etablert på Eidesøra ved Alstadhaug. Han fortsatte som korpslege til 1859, da han gikk av med pensjon.

Da driften av sykehuset på Kristineborg opphørte i 1847, bygde han seg et murhus midt i Levanger og flyttet dit. Ved folketellingen i 1865 finner vi ham som logerende pensioneret Læge hos sønnen Johan Fredrik Bremer som bor i en gård mod Torvet i Levanger. Ludvig Bremer døde i 1870, 88 år gammel og ble begravd på Levanger kirkegård. Han synes å ha vært godt likt selv om det sies at han var en streng lege som sa klart fra hvis noen ikke fulgte rådene hans. I 1888 ble det reist en minnestein på grava hans med følgende inskripsjon: Dr. LUDWIG FERDINAND BREMER Corpslæge f. i Braunschweig 1782 d. i Levanger 1870. Velsignet være dit minde.

Litteratur
Leif Rolfsjord i Levanger historielags årsskrift 1988
Nelius Hallan i L-A 03.06.1964
A. K. Trapness: Levanger – Før jernbanens tid
Skogn Historie, Folk og heimar, Band VI, Frol I

Norges leger B. 1

 

Midelfarts veg

Midelfarts veg ligger i Holsandlia på Skogn og munner ut i Gustav Sjaastads veg.

Bak gatenavnet kommer en interessant person fram i dagen. Hans Christian Ulrik Midelfart; 1772-1823, prestesønn fra Byneset og cand. theol. i 1794. I en alder av 22 år ble han lærer ved Trondheim katedralskole, men det var prest han ville være. Preget av opplysningstidens idealer svermet han for opplysning og skolevesen. Tanker omkring en gryende sjølstendighet, etter den franske revolusjon, skulle blant annet føre ham til Eidsvoll. Henrik Wergeland ka-rakteriserte ham som ”en flink, liberalttænkende Geistlig af Falsens politiske Tro” i sin konstitusjonshistorie. Beskrivelsen passet svært godt om sognepresten og eidsvollmannen som i studentdagene ivret for uavhengighet, men som samtidig viste beundringsverdig åpenhet overfor omverdenen.

Fra sin lærervirksomhet i Trondheim tok han disse interessene med seg ut på landsbygda, og i sine sognekall la han spesielt vekt på lærerutdannelsen og skoleundervisning for allmuen. Fra 1802 finner vi ham som sogneprest i Beitstad – et kall han ikke hadde søkt! Fra 1806 var han prost i Vestre Innherad.

Han må ha vært en helt spesiell person for sin tid. Biskop Bugge har gitt ham følgende skussmål etter en visitas i 1805; ”Her forefandt jeg en Orden i Kirken, en Sang, en Andagt, og en saa glædelig Oplysning i Meenigheden at jeg regner denne Dag blant de gladeste jeg har oplevet.” Noen år seinere skriver den samme Bugge; ”Ungdommen var ypperlig og alt er i den bedste Stand.”

I 1814 ble han valgt til 1. delegert for Nordre Trondhjems amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Også her fikk han god nytte for sine personlige egenskaper, sjøl om han holdt seg litt i bakgrunnen. Han beskrives som en person med …”stor anseelse i forsamlingen”… og …”som en av dens mest kultiverte menn”. I en slik sammenheng er det interessant å merke seg at han var mot jødeparagrafen. Karsten Alnæs gir et godt øyeblikksbilde hvor Midelfart griper ordet og imøtegår Nicolai Wergeland. Det dreier seg om religionsfrihet og formule-ringer i Grunnlovens §2. ”Det vil være inhumant”, sier Midelfart, ”og intolerant å utelukke en stor klasse mennesker (jøder, jesuitter og munker) fra statssamfunnet. Dessuten skaper en slik utelukkelse en mistillit som vender seg mot alle medmennesker. Utelukkelsen inngraverer den usannhet i våre hjerter at enkelte av oss er mindreverdige i forhold til andre”. I unionsspørs-målet fulgte han vennen fra studiedagene, Georg Sverdrup, og stemte med selvstendighetspar-tiet.

Man kan undres over hvordan man fikk seg et embede i disse dager. Trolig gikk det etter be-kjentskaper, og det var ikke uvanlig at et kall kunne ”bortloves”. Sitt første prestekall må ha vært en slags beordring, mens han derimot var tidlig ute etter det langt ”fetere” kallet da sog-nepresten på Alstadhaug døde ved juletider 1814. Det var stor interesse for denne prestesto-len, og igjen ble den tidligere omtale biskop hans viktigste støttespiller. Den 24. april 1815 ble
han sogneprest i Skogn med følgende portofølje; …”en af Stiftets udmærkede Religionslærere baade i Henseende til Kundskaber og Embedsvirksomhed, der med utrættelig Flid og stort Held har søgt at danne sin Menighed”.

Da riksforsamlingen var over trakk Midelfart seg ut av politikken. I 1823 ble han likevel valgt til stortingsrepresentant (Nordre Trondhjems Amt), men døde før Stortingets åpning. På Al-stadhaug kirkegård står det en bauta over mannen, reist i 1903. I mange år markerte Skogn Ungdomslag minnet om Eidsvollsmannen, men tradisjonen forsvant trolig med overgang til storkommunen Levanger.
Litteratur
Bolling: Kristenliv i Skogn
Eidsvoll 1814
Klipparkivet i biblioteket
Lyngstad, P.A.: Alstadhaug kirke i Skogn
Wikipedia: Hans Christian Ulrik Middelfart  

 

Nelius Hallans veg

Gata ligger i en hesteskoform med innkjørsel fra Grindvegen. Flere av husa her kom til på tidlig 70-tall. Som pensjonist bodde lokalhistoriker Nelius Hallan på eiendommen ”Asphaug” i nærheten av Bambergskogen. I den tida var det landlig her oppe med barnebarn og seljefløytespikking i blåveisskogen.

Hallan må sies å ha vært en ”igangsetter” på mange måter, og alt kan ikke nevnes i denne korte omtalen. På Nesset døde han 3. aug. 1968 i en alder av 86 år. Men Nelius Hallan så verden på en liten husmannsplass i Markabygda, Halltrøa. Året er 1882, og i løpet av dette året når den norske utvandringen til Amerika sitt høydepunkt. Hans far dro også dit, og siden var det ingen kontakt. Nelius vokste opp sammen med sine besteforeldre. Kanskje er det riktig å si at han ble tidlig voksen, og at miljøet på mange måter kom til å prege hans liv. Han kom tidlig med i det naturlige gårdsarbeidet, og seinere på anlegg. Han ble uteksaminert fra Underoffiserskolen i
Trondheim våren 1905. Etter noen år utabygds kommer han tilbake til Skogn i 1910, kjøper husmannsplassen Høyslomoen og dyrker omlag 70 mål ny jord. Samtidig begynner han å engasjere seg i
samfunnspolitisk arbeid, og dette tar etterhvert så stor del av hans tid at småbrukeren må ta ”de små timer til hjelp”.

Han var blant stifterne av Skogn Arbeiderlag, og hans første kommunale tillitsverv var som medlem av styret for kretssykekassen. Dette var lenge før folketrygden, og han tok del i hele denne prosessen, og det må sikkert ha formet også hans samfunnssyn. Det var ikke alle som hadde et stabbur å gå til! Han var også blant stifterne av Levanger Samvirkelag, og hadde tillitsverv i samvirkebevegelsen gjennom hele 44 år. Bl.a. startet han et lite radikalt Arbeiderpartiblad – ”Indtrøndelag Socialdemokrat”
– som en motvekt til den gamle konservative ”Amtstina”. Her fungerte han som ansvarlig redaktør fra 1919 til bladet gikk inn i Arbeider-Avias i 1927. Fra da var han Trondheimsavisas nyhetsreporter på Levanger.

Den mest slitsomme tida ifl. ham sjøl var forretningsførerstillingen for Skogn forsyningsnemd fra 1939 til 1953, nære på 14 år. Han forteller sjøl i et intervju at...”Det var mye som en kunne festet på papiret, minner om folks oppførsel i alminnelighet og om tyskerne som herjet og tyranniserte. Vi måtte skaffe de mest nødvendige ting til de folkene tyskerne hadde satt på Falstad. Det var å smugle ting inn, og det var ikke alltid så greit, men det gikk da. Det var slit og kav!”

Men det var de kommunale saker som la beslag på hans arbeidskrefter. Allerede etter kommunevalget i 1913 var han varamann i herredsstyret, og fast medlem i 15 år, derav 12 år i formannskapet. Da alderstrygda skulle innføres i 1937 ble han med i trygdenemda og takket først av i 1956. Da fikk alle over 70 år rett til å heve 360 kroner i året. Ti år seinere vedtok Stortinget folketrygdsystemet med virkning fra 01.01.1967. Han hadde da vært mangeårig medlem i fattigstyret, gammelhjemstyret og ellers hatt nesten alle de verv som finnes innenfor kommunal administrasjon.
Men ved siden av det pekuniære, hans livslange politiske engasjement og virke, så skrev han mange lokalhistoriske og underfundige epistler i Levanger-Avisa. Han hadde møtt alt slags folk – hørt mye – og flittig notert ned. I 1955 skrev han da et brev til arbeidsnemnda for ”Skogn Historie” der han tilbød seg å skrive gårdshistoria for Markabygda. Dette lot seg ikke innpasse i planene, og derfor kom mye av dette stoffet til L-A. Som sagt; han var og ble til det siste en flittig ’bladfyk’, og skrev om alt mulig.

Det var kanskje ikke til å unngå at russerevyen ”Pegasus” i 1964 trykket ham til sitt bryst. Jeg avslutter med noen vers fra den lystige sang;
”Æ heite Nelius Småkaillan’
e kalt for Skognas lille mann.
Med staven i mi høgre hand
æ dreg langs land og strand.
Æ leite og æ grev og finn
og skriv ned tegn og ver og vind.
Med tida bli det fire bind
i ækte geiteskinn.
(...)
Farvæll da, godtfolk, - Hipp hurra,
æ har det travelt og må dra.
Nu ska æ skriv det siste blad
det ska’ Grønneng ha.”

Litteratur
Klipparkivet i biblioteket.
Levanger Historielags årbok 2002
Wikipedia: Nils Hallan

 

 

Olai Olsens veg

Veien ligger i Holåsen på Skogn mellom Skogvegen og Åsvegen.

Olai kom til bygda som 4 åring med sine foreldre fra Hegra. Foreldrene var husmenn under Sjåstad i Markabygda, og her vokste gutten opp. Om barndommen er lite kjent, men han var en gløgg gutt. Han gikk ut fra Klæbu Seminar i 1849, og arbeidet som lærer i Skogn i 25 år (1850-75). Han hadde mange jern i ilden. Han kjøpte gården Sør-Skjerve, som han drev ved siden av en rekke offentlige og halvoffent lige verv. I tillegg til lærerstilling viste han et stort engasjement for folkeskoleordningen, fast avgrensede skolekretser, egne skolehus og skolejord. Protokoller og møtebøker dokumenterer dette, for han førte penna formfullt og nøyaktig.

Han må ha vært en handlingens mann, med stor arbeidskapasitet. Derfor finner vi hans navn overalt i det levende livet i bygda. I 1861 stiftet han Skogn Skytterlag, og arbeidet for at feiring av 17. mai ble en offentlig fridag. Han søkte om et statsstipend for å studere det danske skolevesen, og særlig da den Grundtvigske folkehøgskolen. Men ikke bare det. Som jordbruker så han hvor langt danske
landmenn hadde kommet innenfor meieriteknikker, som ennå var uprøvd her. Resultatet ble Skogn Meieri i 1872. Vel tilbake drev han en tid (folkehøg)skole for voksen ungdom på Skjerve.

I 1860, 30 år gammel, ble han valgt inn i herredsstyret. Han fungerte først som varaordfører. I 1862 ble han gjenvalgt, og nå som ordfører. Dette vervet hadde han fram til 1867. Fra 1874 til 1875 er han på ny ordfører, medlem i allmenningsstyret fra 1860 til 1875, de 9 siste årene som formann. Av andre verv kan nevnes; branntakstmann, medlem av ligningskommisjonen, forlikskommisær, direktør for Amtssygehuset på Eidesøra og direktør for Rotvoll landbruksskole.

Olai Olsen kom også med i politisk arbeid på nasjonalt plan, bl.a. som varamann til Stortinget 1868-69 og 1871-73. Han var radikalt innstilt, og så behov for nytenking i det lokale styre og stell. Kanskje er det naturlig at han skifter beite og ble ’bladfyk’ sist på 1800-tallet. I 1874 starter han avisa ”Nordenfjeldsk Tidende” på Levanger. Dette var en venstreradikal avis, som konkurrerte med den langt eldre og konservative ”Amtstina”. I 1875 slutter han lærergjerningen i Skogn og fra 1876 blir han redaktør for ”Trondhjems Stiftsavis”. Fra 1877
gir han ut avisa ”Dagsposten”, og redigerer denne avisa i 6 år. Så går han over til Trondheimsavisa ”Tiden”, og fra 1888 til 1890 er han redaktør i ”Romsdalsposten” i Kristiansund N.

I 1890 utvandrer han til Amerika. Kona Ragnhild, født Ree, og de yngste barna hadde reist i forveien. Billettene var betalt av deres eldste sønn, Olaf Edvard (Ray). Da Olai Olsen kom tilbake kort tid etterpå var han merket av sykdom, og døde 16. april 1895.
Litteratur
Levanger Historielags Årbok 1985
Skogn Historie B.XI Ytre Skogn 2

 

Olav Rees veg

Olav Rees veg finner vi i boligfeltet Holåsen på Skogn. Den tar av fra Åsvegen og fortsetter i nordøstlig retning parallelt med Skogvegen.

Veien har navn etter bonde, folkehøgskolemann og ungdomslagsmann Olav Ree på Ree gård Olav - eller Olaf som han var døpt - ble født 11. august 1904 på gården Ree i Skogn av foreldrene Erik Olausen og Johanna Lorensdatter. Slekta ser ut til å ha sittet på gården i alle fall fra slutten av 1700-tallet. I 1921-1922 gikk han på Skogn folkehøgskole. Senere satt han som medlem av styret for folkehøgskolen i mange år. Han satt også i styret for Sør Innherad Høgskulelag hvor han var formann fra 1953-1957. Han kom tidlig med i ”det frilynte ungdomsarbeidet” og var i flere år – både før og etter krigen – formann i Inntrøndelag Ungdomssamlag. I to perioder var han medlem av Skogn kommunestyre.

Som bonde var han opptatt av faglige spørsmål i næringa og satt i flere år som styremedlem i Bondelaget. Han var også kulturelt interessert, bla. skal han ha vært en dyktig amatørskuespiller foruten at han spilte fotball. Ellers beskrives han som full av moro og humor, men allikevel med et lunt og stillferdig vesen. Han døde høsten 1961, bare 57 år gammel.
Litteratur
Levanger-Avisa (06.08.58)
Levanger-Avisa (01.11.61)
Digitalarkivet (folketellingene 1801, 1856, 1875 og 1900)
Kirkebok for Skogn, Alstadhaug sogn, døpte 1904
Ivar Berre og Arnt Tore Andersen: Skogn Idrettslag 1906-1981  

 

Ole Vigs veg

Ole Vigs veg ligg på Ankolm, mellom Ankolmvegen og Jamtvegen. I denne vegen bygde kommunen fem lærarboligar på 60-talet, og kan hende var dette årsaka til at vegbiten vart oppkalla etter skole - og folkeopplysnings mannen frå nabokommunen Stjørdal.

Ole Vig, 1824-57, var son til husmann Ole Olsen Viganaasen og Marit Nielsdatter Walstad, født på husmannsplassen Vikmarka (Vigemarken) under garden Vikan i Stjørdal. Han voks opp i ein fattig småbrukarheim med haugiansk preg. Ole lærde seg tidleg å lese, og merkte seg ut alt i allmueskolen, så han fekk gå på ein ”sundagsskole” for konfirmert ungdom, enda han var mykje yngre enn dei andre elevane. Presten F.A. Widerøe i Stjørdal hjelpte han med å kome til Klæbu seminar i 1841. Da var han enno berre 17 år.

Han hadde lærarstillingar i Åfjord og i Kristiansund, og i denne perioden kom han i kontakt med presten Frederik Wexelsen som var ein av dei sentrale leiarane i Grundtvig-rørsla i Trøndelag. Sommaren 1851 fekk han høve til å reise ut på Danmarksferd, og i Sorø Akademi møtte han Grundtvig.

No reiste han heim og held fram med det nasjonale byggverket som Wergeland hadde starta. Mellom anna var han sekretær i ”Selskabet til Folkeoplysnings Fremme” og bladstyrar i ”Den norske Folkeskole”. ”Folkeskole” var den gongen eit nytt ord, i motsetnad til ”den lærde
skole”. Derfor hadde nemninga ”folkeskole” lenge ein viss grundtvigiansk eller nasjonalromantisk klang. Dette bladet var først og fremst eit klart teikn på den nyvekte interessa for skolereformer og på sjølvkjensla til den nye lærargenerasjonen som kom frå stiftsseminara i 1840-åra.

Ole Vig var ein idealist og glødande talsmann for betre lærarutdanning, høgre lærarlønn, lengre skoletid, meir levande opplæring, utvida fagkrets og trivelegare skolerom. Vig kom med i styret for det som sidan vart kalla Det norske Theater, og fekk såleis nær kontakt med Bjørnson og Ibsen. Saman med Bjørnson var han ein av førarane i ”Teaterslaget” i 1856. I Sprogforeningen i Studentersamfundet, samarbeidde han med Knud Knudsen, med sikte på å påverka språkutviklinga i norsk lei. Han var engasjert i så mange ting, ikkje minst tilrettelegging av folkeboksamlingane ute i bygdene.

Det som for ettertida står som den største innsatsen hans, er førearbeidet til å skipa ein folkehøgskole i Noreg. Jamvel om Grundtvig hadde gjort framlegg om det alt i 1837, var ikkje tida mogen for eit slikt skoleslag før Vig tok opp tanken i 1850-åra. Han rakk ikkje å sette tanken ut i livet, men nokre av hans næraste vener førde tanken vidare. Da H. Anker og O. Arvesen skipa Sagatun folkehøgskole på Hamar i 1864, var Ole Vig mellom dei som vart heidra. Vig hadde alt tidleg fått tuberkulose, men greidde å halde sjukdommen i sjakk med friluftsliv og lange fotvandringar. Han døydde tett føre jul 1857 ugift, og vart gravlagd på julekvelden. Det er symbolsk at han budde og døydde i Wergelands siste husvære, ”Hjerterum”, og at gravferda hans vart ei gripande sørgehøgtid i stil med den da Wergeland vart førd til grava. Mellom dei som skreiv minneord om Ole Vig var Ibsen og Vinje. Det er tydeleg at den vesle,
firskorne allmueskolelæraren frå Trøndelag hadde gjort eit stort og varig inntrykk i vide kretsar med personlegdommen sin.

Vig skreiv mange dikt og fleire bøker, men det meste er no gløymt. Det er likevel artig at fedrelandssongen ”Blant alle Lande”, er med i Jon-Roar Bjørkvolds songbok for barn frå 1996. Han var ein eksponent for organisasjonssamfunnet og bondereisinga i kulturlivet i Noreg. Ein radikalar, med inspirasjon frå den franske revolusjonen. Uredd for strid, med ei merkeleg evne til å få vener og læresveinar.

Eg vil tru at for mange er Ole Vig i dag ein ukjend mann – utgått på dato – men det er ein fast og god tradisjon at Oslo lærarlag kvar 17. mai heidrar hans minne på Vår Frelsers Gravlund.
Litteratur
Halvorsen: Norsk Forfatter-Lexikon. B.6.
Norsk Biografisk Leksikon. B. XVIII.
Wikipedia: Ole Vig 

 

 

P. W. Nilsens vei

Oppe på Bruborg, på sørsida av Jamtveien, mellom Ringveien og Alosaveien, finner vi P. W. Nilsens vei.

Veien har fått navn etter Paul Wilhelm Nilsen, en aktiv og engasjert ”bruborger”. Kirkeboka for Skogn viser at han ble født 29. juli 1888 og døpt i Alstahaug kirke 14. oktober samme år. Faren var Hans Nilsen fra Nøstberget i Skogn, moren het Gunhild Thoresen og kom fra Eggan i Klæbu. De bodde på ”Sygehuset” og farens yrke oppgis til å være portner. Det er her snakk om det gamle Amtssykehuset på Eidsøra. I 1893 flyttet imidlertid sykehuset til Levanger og ved folketellingen i 1900 bor familien på de nye sykehuset i Kirkegata 2, begge foreldrene oppgis her å være sykepleiere.

Paul Wilhelm har på dette tidspunkt 8 hjemmeværende søsken men er selv, av en eller annen merkelig grunn, umulig å finne i folketellingen. I sin ungdom gikk han i smedlære, men i 1909 kom han inn ved jernbanen. I 1912 fikk han stilling som fyrbøter. Etter åtte år avanserte han til lokomotivfører og i 1944 ble han ansatt som lokomotivinspektør med stasjonering Mosjøen. 29. juli 1948 fratrådte han sin tjeneste etter nær 40 års ved jernbanen.

I 1922 kjøpte han eiendommen Fagervold (275/87) av byggmeste Rødsæte. Tomta var utskilt fra Brusve nedre i 1919. Huset står fortsatt men er noe om- /påbygd og har i dag adresse: P. W. Nilsens vei 4. Han var gift med Helga Marie Brekke fra Verdal, de fikk barna Vilma, Hedvig, Gudrun, Nils Arnold og Harald Støver. På Fagervold bodde også broren Ole Kristian med familie, han drev en fruktforretning i Aarvik-gården (Jernbaneg. 15B), der nåværende Trygdegården ligger.

Paul Wilhelm må øyensynlig ha vært en aktiv herremann i lokalsamfunnet, han er nevnt i forbindelse med både sanglag, turnforening, idrettslag, hornmusikk, arbeiderlag, velforening og vannverk. Som 17-åring smedlærling var han i 1905 med å starte Levanger Mannsonglag hvor han var medlem til 1915. Andre aktiviteter må ha blitt prioritert i mange år, før han som 60-åring igjen melder seg inn i laget.

Han var også en av pådriverne bak Bruborg Vannverk. Det ble anlagt et høydebasseng på Alosaberget og vannet ble pumpet direkte opp fra Levangerelva. Da Bruborg ble koblet til det kommunale vannverket etter kommunesammenslåingen i 1962 benyttet man fortsatt det gamle ledningsnettet til Bruborg Vannverk. Bruborg Vel ble startet i mellomkrigstida etter initiativ bla. fra Paul Wilhelm, som i perioder innehadde både formanns og kasserervervet. Han var også politisk aktiv, var medlem av Bruborg arbeiderlag og satt i perioder i Frol herredstyret.

Han døde 6. oktober 1960, 72 år gammel og ble begravd på Levanger kirkegård. P. W. Nilsen må ha vært en ”likanes kar” skal vi tro det som står i minneordene om ham både i ”Levanger-Avisa” og ”Lokemotivmandstidende”. Ord som optimisme, pågangsmot, naturlig midtpunkt, fortellerevne, omsorgsfullt og eiegodt menneske er karakteristikker som går igjen. Dette er sikker også noe av grunnen til at han fikk en vei på Bruborg oppkalt etter seg.
Litteratur
Skogn Historie, folk og heimar. Band VI. Frol I
Levanger historielags årbok
Bygårder i Levanger, bind 2 og 3 – Asbjørn D. K. Eklo
Levanger-Avisa , 12. okt. 1960
Lokomotivmandstidende (1948 nr. 6 og 1960 nr. 11)
Muntlige opplysninger
Digitalarkivet. Folketellingene 1865 og 1900
Skogn kirkebok

  

 

Petter Nyengets veg

Veien ligger på Nesset, med innkjøring fra Staupslia.

Petter Nyenget ble født i 1889 på en husmannsplass under Krogstad vestre. Foreldrene var Marit og Johan Hendrik Nyenget. Folketellinga i 1900 viser at på husmannsplassen bodde 11 årige Petter sammen med faren, tanta Baroline og farfaren Peder 88 år. Petter hadde knapt gjort seg ferdig med folkeskolen før han kastet seg ut i praktisk arbeid.

Det startet i smia hjemme hos foreldrene, og utviklet seg raskt. Industrigründeren fikk folk i arbeid og virksomheten krevde mer plass. Nyenget ble for lite, og i 1930 kjøpte han eiendommen Fagertun i Staupslia. Et nytt og romslig 2-etasjers verksted ble reist like ved Salater Pensjonat. Petter var et teknisk geni og pønsket ut nye oppfinnelser fort vekk. Kappsager, høypresser, kvisthakkere, halmblåsere, grusspredere på lastebiler, potetopptakere,
jordpottepressene ”Staup” og ”Staup junior”, grøftemaskiner, potetsiloer, vaskemaskinrotorer m.m. Likevel var det nok konstruksjonen av tipper for lastebiler som fikk størst betydning for Nyengets Mekaniske Verksted.

Petter var autodidakt. Det fortelles at han brukte Peder Lollbens lærebok for mekanikere som grunnlag. Han likte å eksperimentere med nye ting, og brukte aldri arbeidstegninger. Og rådløs var han aldri. ”Du skal aldri gi deg, på en eller annen måte må det gå an å finne ei løysing”, sa han ofte. Med en slik offensiv holdning ble det mange patenter for hans oppfinnelser. Han var en forstandig og fornuftig bedriftsleder. Sjøl om arbeidsdagen var lang og krevende, fikk de ansatte hver sommer en gratistur til Östersund.

Samarbeidet med Arne Lie på Håa og Johan Jørstad på Krogstad var også av stor betydning for virksomheten. Her fikk han utviklet effektive redskap for dyrking av myrjord, og førte landbruksforskningen mange steg framover. Bedriften har eksistert i snart 90 år, og har tilpasset seg tidens krav. I dag er produksjonen hovedsakelig utstyr til transport og stål og smedarbeid.

Det går mange historier om denne originale karen, for eksempel denne; En nessebygg kom til verkstedet for å hente noe de hadde reparert for ham. Han spurte Petter om hvor mye han ble skyldig. ”Vess du betale nu med det såmmå – så bli’ du itj skyldi mæ nå…” eller denne …. På verkstedet til Nyenget var bokføring og regnskap i det hele av svært beskjedne dimensjoner. En dag kom han til en av snekkerne og spurte etter en bestemt fjølbit, men fant ingen. ”Var det den det var rabla noe på, så høvla æ den opp ista og brukt’n i
en lasteplatt”, sa snekkeren. ”Ja, ja”, sa Petter, ”det var årsregnskapen min det!”… eller denne … Tegninger og beregninger var det svært lite av.

Etter at jordfreseren var kommet i bruk på Håa i 1930-åra og gjorde godt arbeid, kom det bestilling av flere av samme sorten. ”Freser
skal bli”, sa Petter. ”Men du må vente til den på Håa kjem inn til overhaling – så karan har nå å sjå etter”. Han hadde ikke tegninger eller mål av den nye maskina, alt var gjort på teft og godt øyemål.
For sin virksomhet mottok han flere priser. På utstillinger i inn- og utland fikk han både gull og ærespriser. I 1955 mottok han H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull for oppfinnelser og samfunnsgagnlig virksomhet.

Da Petter Nyenget døde i 1962, 73 år gammel, tok Paul Halten over firmaet. Verkstedet ble flyttet fra Staupslia til Gråmyra i 1981. Dette er i dag en moderne bedrift med 7 ansatte.
Litteratur
Levanger Historielags Årbok 1985
L-A; 30. des. 1955.
Det norske næringsliv. Nord-Trøndelag Fylkesleksikon 1946

  

 

St. Olavs gate

Navnet St. Olav, ble trolig valgt på bakgrunn av historie og geografisk tilhørighet, samtidig som det klinger godt. Olav II Haraldsson, som etter sin død fikk tilnavnet den hellige, døde som kjent i nabokommunen Verdal.

Bøndene på Innherred var vel egentlig ikke så lysne på krig der og da, men storbøndene likte ikke framferda til kongen og ville jage han ut av landet. Dette førte til at brødre sto mot brødre i kampens hete. Arnesonkarene fra Egg, hvor fire av de gikk med kongen mens Kalv ble leder i kongshæren. Fram, fram bondemenn! Tvilen gnog mange helt til sønnen av helgenkongen kom innover til Innherred. Magnus den gode ble fulgt av Kalv innover til Stiklestad, og det står i sagaen; ”Da sa kongen til Kalv: Hvor er det stedet kongen falt?”. Kalv retter fram spydskaftet og svarer; ”Her lå han fallen.” Da sier kongen de berømte ordene, som antyder hans drapsanklage mot ham; ”Hvor var du da Kalv?” Han svarer; ”Her jeg nå står”. Kongen ble rød som blod og svarte; ”Da kunne nok di øks nå ham.” Kalv svarer; ”Ikke nådde mi øks ham.”

Etter dette ble det ikke levelig i Trøndelag for storbonden på Egge.
Historiker Jørn Sandnes peker på at myter har en tendens til å skape ny virkelighet og derigjennom påvirke de historiske prosessene. Derfor lever ”slaget på Stiklestad” i beste velgående, men det er neppe riktig at Nidaros var et av verdens viktigste pilgrimsmål i høy-
og senmiddelalderen. Derimot må vi slå fast at den historiske Olav vet vi svært lite om, men at legenden, mytens og sagnets Hellig Olav preger mye av det vi ser på Stiklestad nasjonale kultursenter i dag.

Gata, som bærer helgenkongens navn, går inn til det nye sykehusområdet fra stadion, enten du kommer fra Jernbanegata eller Kirkegata. Jelstrups gate var tidligere innkjørsel til sykehuset, men er nå stengt for trafikk. Fra gammelt og fram til nylig var gata omkraset av vakre trehus med store hager. En sveitserpåvirket stil som på mange måter utfyller arbeiderboligene i andre ende av byen. Boligområdet som tidligere var nabo til sykehuset har vært utsatt for store endringer, og vært et mer eller mindre konstant anleggsområde de siste 30 åra.

Olav ble kanonisert og markedsført som ”Norges evige kong” (Rex perpetuus Norvegiae) også ute i Europa. I kirka San Carlo in Corso i Roma finnes et alter viet til St. Olav. Dette er mye besøkt av norske Romafarere. Det gjenstår å se om det samme vil skje med mennene bak ”skaperverket” omkring Jelstrupkvartalet. Slaget om trehusbebyggelsen eller sykehuset er på mange måter historie nå, men her ligger følelsene fortsatt tykt utenpå bygg som ”Renbjørgården” og ”Ørakervillaen”. Den vedtatte reguleringsplanen fra 2000 ble sagt å skulle gi sykehuset nytt armslag minst ti år framover i tid. Kan vi likevel håpe på et evig liv for de trehusene som ennå står igjen?

Litteratur
Helgonet i Nidaros
Klipparkivet i biblioteket
Snorres kongesagaer
Wikipedia: Olav den hellige 

 

 

Svend Svendsens veg

Veien ligger i Bambergfeltet, og går fra Bambergvegen og ut i Jacob Schives veg. Bosetting har det vært i dette området helt siden tidlig jernalder, noe som kan dokumenteres gjennom gravfunn i boligtomter flere steder, og senest på 1980-tallet like ved Gjemblekorsen. Høgdedragene, slik de står i landskapet, var naturlige boplasser for 2000 år tilbake.

Vår mann; Svend Svendsen var født i 1811, og kjøpte gården Bamberg, gnr. 2, bnr. 1 av Anna Margrethe Bamberg for 850 spesidaler. Hans foreldre var Svend Svendsen og Guru Olsdtr. på Håa. I folketellinga for 1865 er han oppført som gårdbruker og selveier og på dette tidspunktet er det sju barn hjemme i alderen 8 til 22 år. Eldste sønn i andre ekteskap overtok gården, og hans
sønn Sverre overtok i 1946 etter skjøte fra faren for kr. 14. 000,-.
Svend er bestefar til Sverre Bamberg som senere giftet seg med Anna Elvida Ødegård fra Røros. Det er nok mange som husker dette ekteparet, og opprettelsen av et fond som senere ble grunnlaget for arbeidskirka.

Disse Svend’er må ha vært driftige gårdbrukere. Gammel-Svend sikret seg et bygselbrev på ”Haaden” (Håa) av Jacob v.d. Lippe Parelius, kapellanen til Frue kirke. Det samme året i 1788 giftet han seg med enken Maria Olsdtr. Dette var nok et langt mer strategisk ekteskap enn utslag av heftig kjærlighet. Aldersforskjellen var 31 år!
”Den 31. januar 1794 fikk Svend Haaden sammen med Peder Aunet (Alstad) og Erik Lillemarken bevilling av foged Lind til å føre op Seterhus på Håa-bustaden og bruke den til seter, dog at de passer på at gjætere ikke lar kreaturene græsse lenger vestover enn til Wull-Sjø-stammen”.

Folketellinga i 1801 viser at på ”Haaden” bor bykselmann Svend Svendsen, (44 år), hans kone Maria Olsdtr. (75 år), to drenger , to tauser, to gutter, samt to husmenn med familier, i alt 15 personer. Det tyder på stor aktivitet med mange arbeidsføre folk. Antakelig var det et aktivt fiske i fjorden i tillegg til gårdsdrifta med husdyrholdet. De fleste tjenerne har svenske navn! Svend var fortsatt i sine beste år, og da kona døde giftet han seg på nytt med Guro Olsdatter
Skille. ”Vår mann” kom nummer tre i en barneflokk på fem.
Her er det generasjoner av bønder som har hatt ”jordens odling” som sitt adelsmerke, og da ligger det nært å hente noen ord fra ”Fjeld-Ljom”;
”Bondestanden er mig kjær.
Ti min Fader Bonde er”…


I august 2003 feiret Bamberg Arbeidskirke sin 5-årsdag, og som nevnt kom ideen til en slik kirke nettopp fra de siste eierne på Bamberg gård. De hadde ingen barn og valgte derfor å reise et samlingssted for store og små i nærmiljøet. Godt tenkt og vel gjort!

Litteratur
Bygdebokarkivet
Lie, O.: Slekts- og brukshistorie til Håa gård

 

 

Sverres gate

Sverres gt. går fra Jernbanestasjonen og i retning Sundet. Dette er en viktig akse i byutviklinga hvor man hadde direkte utsikt mot Staupshaugen. Gata blir nokså anonym, i likhet med de øvrige tverrgående gatene, men viktig for kvadraturen. Det er den nærmeste gata til parkdraget i den midtre delen av byen.

Kom du med toget i 1902 ble du møtt av en nyanlagt vakker jernbanepark og to sentrale hjørnegårder, nemlig gamle Kaffistova og Håndverkeren. ”Foran selve stasjonsbygningen mot Sverres gate var det et flott blomsterbed som alle var meget stolte over. Dette var nok den fineste blomsterbeplantningen vi hadde i byen”..., skriver Hanne H. Munkeby, ”...”og alle reisende som kom til stedet bemerket hvor fint dette var.” I dette området møtes nytt og gammelt. Mens ”den sorte damphest” var noe storveies nytt, representerte melkekjørerne tradisjon. Etter at melka var levert og hesten stallet, bars det bort til kaféen for en prat om løst og fast eller et slag kort. Det sies at noen bønder ble sittende ”så godt i det” at kjerring ble nødt til å etterlyse de. På motsatt side lå Håndverkeren. Som navnet
sier var det her Levanger Håndverkerforening hold til, og dette var og er en typisk hjørnegård fra tidlig 1900-tall. I dette kvartalet har det skjedd store endringer på 60-tallet med Trygdegården og Rådhuset.

Idrettslaget ”Sverre” ble stiftet i 1886. Navnet ”Sverre” har sitt utspring fra kong Sverre. Han var en av landets beste idrettsutøvere etter datidens normer, og innen de idrettsdisipliner som det da var vanlig å måle styrke innen, nemlig øks og spydkasting, hvor kongen var rene mesteren. Sverre-S’en ble utformet av bokbinder Johannes Johnsen i 1915, og han komponerte sammen kongens våpenmerke – draken -, samt øksa og spydet på en mesterlig måte.

Sverre var en markert konge gjennom 25 år. Han dominerte den politiske arena, ”talte Roma midt imot”, og var i tillegg en militær strateg. Sverre kjempet bl.a. fra hesteryggen, vepnet som ridder, mens nordmennene oftest kjempet til fots. Kanskje hadde han litt flaks av og til. Ikke minst under slaget på Kalvskinnet sommeren 1179. Erling Skakke og kong Magnus kom nordover med en stor flåte for å jage ham ut av Trøndelag, men før slaget ildnet han sine menn til å kjempe tappert. Han lovte at den som drepte en lendmann, selv skulle bli lendmann, og at den som drepte en hirdmann, selv skulle bli hirdmann. Birkebeinerflokken fikk etter dette tilsig av trønderske bønder og høvdinger. Historikerne er samstemte om at hans begavelse og personlige egenskaper må ha vært utenom det vanlige. Konsekvensen av slaget var at han ble trøndernes konge. Han bygde en velutstyrt profesjonell elitestyrke rundt seg, og lot bygge de første steinborgene i Norge – Sion (Sverresborg) ved Nidaros og Sverresborg i Bergen.

Det er skrevet bøker opp og ned om denne middelaldermannen. Likevel har historikerne aldri blitt lei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? og hvem var hans far? Kring kjært barn og navn finnes mange anekdoter. En gang sto kong Sverre i regnværet på Torgalmenningen i Bergen og holdt tale til folket. Han hadde ikke før åpnet munnen, så fløy der plutselig en flue inni munnen hans. Han begynte å harke og bære seg verre enn verst..., men endelig fikk han munn og mele tilbake og fortsatte med skarrende r’er og hes røst,..Kjære bærgæ... Slik kom den bergenske talemåte til, og siden har de vært slik. Han banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet, døde i 1202, og ble gravlagt i Kristkirken i Bergen. Sverre skuer fortsatt ned på trøndere og andre fra oktogonen i Nidarosdomen.

Litteratur
Munkeby, H.H.: Levanger by med Hanne
Sverrebladet nr. 1 1986
Wikipedia: Sverre Sigurdson  

 

Tordenskjolds gate

Tverrgate som går fra ”Jerikokvartalet” og ned mot ferjeleiet og Sundet. Ligger i den nordre bydelen, og har kirkegården på den ene siden. Det nærliggende området er preget av villastrøk. I gamle dager, dvs. før kommunesammenslåingen i 1962 lå bystyresalen her.

Bygget som på folkemunnet ble kalt ”Fenka”, inneholdt til å begynne med fengsel og rettslokale. Seinere kom det andre funksjoner til, bl.a. bystyresal, leilighet for vaktmester, folkebibliotek og ungdomsklubb. I samme område lå brannstasjonen, og nede ved Sundet en av byens første blokker. Nybygget i Sjøgata ble tatt i bruk høsten 1958.

Navnet er naturlig nok knyttet til han ”som i sjøen sprang”; egentlig Peter Jansen Wessel, 1690-1720, sjøoffiser. Han vokste opp i Trondheim. Rømte hjemmefra som 14-åring og avanserte til sjøkadett i 1709. At han reiste hjemmefra i ung alder kan oppfattes som en protest mot sin autoritære fader og rådmann Jan Wessel. Men gutten var også nysgjerrig og hadde en ubøyelig utfartstrang. Deltok i Den store nordiske krig og ble 1712 sjef for fregatten «Løvendals galei». Fikk adelspatent og tok navnet Tordenskjold i 1716, vant samme år en oppsiktsvekkende seier ved Dynekilen, der den svenske forsyningsflåten ble ødelagt. Ble så øverstkommanderende for Kattegateskadren. I 1719 erobret han Marstrand og ble viseadmiral.

Han ble drept i duell mot Jacob Axel Staël von Holstein i 1720. Det var forbudt for danske offiserer å duellere, og det å dø i duell ble sett på som en form for selvmord. Skolebarn sang om helten...
"Jeg vil synge om en helt,
like kjent ved fjord og belt,
om den herre kjekk og bold,
om den tapre Tordenskjold.
Mens i vuggen han lå svøpt,
Peter Wessel ble han døpt,
på fregattens skansevoll
fikk han navnet Tordenskjold.
Atten barn gikk fram på rad
hos hans far i Trondhjems stad.
Døtre seks og sønner tolv,
men kun en ble Tordenskjold.
Nål i hånd han hadde fått;
men det våpen var for smått.
På kanoner fikk han hold:
"De går an!" sa Tordenskjold.
En gang på den svenske strand
gikk han med sitt folk i land;
ryttere bak knaus og koll
lurte der på Tordenskjold.
En dragon stakk hånden frem;
men han trakk den aldri hjem.
Han ham trodde i sin vold:
"Dengang ei!" sa Tordenskjold.
Tordenskjold i sjøen sprang,
kulene omkring ham sang;
gjennom bølgen dyp og kold
svømte Peter Tordenskjold.
Tordenskjold han var polisk
gikk omkring og solgte fisk;
fi'nden bak sin egen vold
narret ble av Tordenskjold.
Dynekil og Gøteborg
mintes lenge ham med sorg;
svenske barn ham holdt for trold:
de ble skremt av Tordenskjold.
All hans manndom og bedrift
kan ei stå i dette skrift;
eventyr i hundrefold
er fortalt om Tordenskjold.
Rask han vokste opp på val
fra matros til admiral;
ingen glans og ære gold
fikk dog makt med Tordenskjold.
Svik kom ei hans hjerte nær
før det føltes niddingsverd;
spiller-korden, lumsk og kold,
livet tok av Tordenskjold.
For sin synd av hjertens grunn
bad han i sin siste stund,
gav sin sjel så Gud i vold,
sådan døde Tordenskjold.
Skal til kamp på bølgens topp
flaggets kors i stavnen opp,
gid der bak den røde fold
stod en helt som Tordenskjold."


Litteratur
Andersen, Dan H. : Tordeskjold - en biografi om eventyreren og sjøhelten
Tordenskjold-vise. Tekst: G. Rode
Pacem nr. 2/1998
Wikipedia: Tordensjold





Publisert: 21.10.2009 12:49 Sist endret: 22.01.2010 10:18
Levanger bibliotek Jernbanegata 16 7600 Levanger
Tlf: 740 52 900 Faks: E-post: biblioteket@levanger.kommune.no
Åpningstid: Man-Tor 10-18 Fre 10-16 Åpningstid: Lør 10-14 Søn stengt Org.nr.: 974035928
Nettredaktør: Espen Rønning Ansvarlig redaktør: Vidar Lund Utviklet av: Sem & Stenersen Prokom AS

En del av Levanger kommune Levanger kommune