Dette er den vakreste boka jeg har lest på lenge. Det finnes bøker som får deg til å sukke av leselykke. Dette er en slik bok.
Romanen oppleves både som moderne og tidløs. Det er en liten bok om lykke og ulykke, om himmelen og havet, om sorg og kjærlighet – og om alle drømmene vi mennesker har.
Vi skal hundre år tilbake i tid, hvor vi møter en liten gruppe menn et sted ved den islandske kysten. De gjør seg klar for å dra ut på havet. De er på jakt etter det som er verd mest av alt – nemlig havets gull – torsken. Uansett vær og vind må de ut på havet. De har ikke noe valg – de må ha mat. På en glitrende måte beskriver forfatteren mennenes møte med havet. Det er nådeløst. De vet det alle sammen: Havet gir, og havet tar.
Vi møter Bardur en hardbarket og barsk islending som livnærer seg av fiske. Bardur har en lengsel etter noe annet – et annet liv med bøker og lærdom, med skoler og fremtid. Det er forbudt og absurd å tenke slike tanker. Her skal man være glad hvis man kan skaffe mat på bordet – og overleve og overvinne alle farene.
Og kjærligheten til litteratur blir skjebnesvangert for Bardur. Han er så fortapt i Miltons «Det tapte paradis», at han glemmer skinnkjortelen da de skal ut på fiske. Det blir hans død, da de overraskes av snøstorm.
Første delen av boka handler om stormen. Det er så godt skrevet at det bare er å ramse opp klassikere som «Moby Dick», «Den gamle mannen og havet» og «Haiene»: Men her er verken hvalen, sverdfisken eller haien bildet på den onde selv. Det er torsken som «svømmer hele sitt liv med kjeften på vid gap, så grådig at den overgår alt, bortsett fra mennesket, naturligvis».
Forfatteren skriver så godt – at jeg følte jeg var med på fiske. Det er et forrykende vær – en kamp på liv og død. Mennene legger all sin tillit til Gud. Han hersker over deres liv. Det er han som bestemmer om det skal bli “Himmelrike eller helvete”
Bardur har Gutten ved sin side. Vi får aldri høre hva han egentlig heter. Han er knapt voksen, men må greie seg selv, etter at faren druknet på fiske, og ungene må settes bort og familien ble spredd. Moren skriver ofte til ham og forteller om faren, så han ikke skal bli glemt. Men så dør både mor og søster og Gutten er alene, og Bardur er hans eneste venn. Gutten liker også å lese, det har han lært hjemme, den gang han hadde en familie.
I annen del av romanen skal Gutten levere tilbake boka som tok livet av Bardur, til den blinde skipperen som har samlet bøker hele livet. Han skal bare levere boka, så skal han bestemme seg for om han skal fortsette å leve, eller dø. Gutten kommer til Plassen, og havner hos en ung rik enke i et hus som huser mange personer. Her sveiper vi innom en rekke andre interessante menneskeskjebner, men det er fortsatt Gutten og hans framtid, eller ikke framtid som er hovedsaken. Menneskene i huset hos enken Geirthrudur blir avgjørende for hans bestemmelse for enten å leve eller dø.
Forfatteren skriver vakkert og malerisk – det er en lengsel i teksten, og ofte måtte jeg ta pause for å fordøye gode formuleringer. Dette er lyrikk og romankunst. Boken er en genistrek – og gir ro og ettertanke. Les sakte – nyt språket. Smak på setningene!!
Av mangel på presise superlativer lar jeg Stefánsson anmelde sin egen bok:
«Noen dikt tar oss med dit ingen ord kan nå, ingen tanke, de tar deg med til selve kjernen, livet stanser opp et øyeblikk og blir vakkert, det blir gjennomskinnelig av savn og lykke».
Jón Kalman Stefánsson er født i 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Han innledet sitt forfatterskap som lyriker i 1988, men har siden vakt bred oppmerksomhet for sine romaner, og er tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
Anbefalt av Guri