På vegne av venner av Kristopher Schau (2009)
av:
En alvorlig bok om ensom død eller levende fortellinger om dødsmesser.
Vinteren og våren i 2009 bestemmer multikunstneren Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo. Begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige. Hva skjer når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen?
Forfatteren skriver; -"En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk stort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter? Det var ikke mer enn det. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der."
Prosjektet er med andre ord personlig motivert, og slik blitt en personlig bok. Det gjør den også interessant.
Parallellen mellom Schaus tidvis antisosiale tendenser og de avdødes tydelige ensomhet er åpenbar, men ikke uttværet. I sted for å skrive at "slike som meg kan ende opp ensomme", klinger tanken dempet i bakgrunnen, som en mild påminner om dødens endelighet.
Fortellingen er kronologisk, framstår dagbokaktig og nærmest som uredigerte notater. Dette fungerer greit, fordi jeg ikke forventer at forfatteren skal komme fram til nye, revolusjonerende innsikter om livet, døden og ensomheten.
Han er mer enn god nok for meg i det som er bokas prosjekt: å vise fram at hvert enkelt menneske er unikt. Også når andre har glemt det.
En tynn bok absolutt alle ville ha forbannet godt av å lese!
Sveinung H.
Lån denne boka
03.09.2010