"Det finnes en angst som kan knuse et menneskeliv, og en annen som kan berge det, men hvem kan alltid se forskjell på de to?"
Åpningen på Britt Karin Larsens nye roman er symptomatisk for store deler av forfatterskapet hennes. Hun anlegger en allmenn betraktning, eller en naturbeskrivelse, før hun zoomer inn på ett enkelt menneske, en konkret scene. Med dette kunstneriske grepet framstilles individet som helhet og del av et samfunn på en og samme tid. Det er den hardt prøvde Finnskogpresten - ridende gjennom skogen som er mørk og dyster - blant mennesker som har kommet for å rydde seg livsrom i ødemarka. "I Guds navn, hvis det er noen der, så svar!", sier presten ut i svarteste skogen. Og svar får han. "I det øyeblikekt hesten steiler og sliter seg, får han svar av noe hardt, av et mørke som kommer fra mørket selv, og treffer ham som et ras, før han rekker å påkalle Gud, forgjeves, enda en gang."
Vi er på Finnskogen, i grenselandet mellom Norge og Sverige en gang på 1800-tallet. Her er flere av menneskene fra den første romanen, "Det vokser et tre i Mostamägg". Den kloke Kaisa, Lina med halvvoksne barn nå, Luvåsen-folka og Taneli som er kommet på straffarbeid for drapet på studenten. Britt Karin Larsen skriver troverdig om livet slik det ble levd, og opplevd, der fattigdom gjorde sitt til at mange barn ble satt bort og familier splittet, og der redselen for myndighetene var stor blant dem som var kommet vandrende østfra, og som kanskje ikke en gang var skrevet inn i kirkebøkene.
Tonen er lysere i denne boka. Kjærligheten mellom foreldre og barn avspeiler seg i mange ulike forhold, og det er i skildringene av disse at romanen griper sterkest.
"Ulykken som kommer , hvem vet når den vil komme, hvem vet når øksa glipper, eller kjenner ormens vei i lyngen," heter det.
Jo livet i skogen er et utsatt sted. Likevel bringes et nytt element inn, inntrykk fra verden utenfor. Verden er ikke så klaustrofobisk begrenset til skogen uten utgang. Her blir byen trukket inn, og byfolk tar til og med turen inn til Finnskogen. Folk møter hverandre med menneskelig varme, også når en i utgangspunktet står svært fjernt fra hverandre og kunnskapen om hverandre er minimal. Og i det fjerne lokker Amerika, som den endelige veien ut fra alt det innstengte.
Britt Karin Larsen har skrevet nok en vakker og øm roman - om mørke og uforstand, men enda mer om evnen og viljen til å overleve - og ikke minst om kjærligheten som den bærende overlevelseskraften.
Sveinung H.
Lån denne boka og den første
Se omtale av den første