Verden er en uhyggelig skueplass for menneskelig fornedring, krig og vold. Er dette mennesket lodd til alle tider, og kan vi gjøre noe med det?
F.eks dette skuespillet av Norges første husdikter ved Nasjonaltheateret. Forfatterens form er spenstig over et stort globalt lerrett, rimelig vanskelig å framføre på en scene og vil krev både spisepause og restitusjon for sitt publikum…og det er vel heller ikke spesielt trendy å skrive om Rwanda, Bosnia og Tsjetsjenia vil jeg tro.
Gro Harlem Brundtland har nettopp uttalt; ”Det er typisk norsk å være god!” Folk slår floke og glemmer verden for øvrig noen uker i edel kappestid om gull og grønne skoger på Lillehammer…og der ute går Sarajevo inn i sitt tredje år med serbisk beleiring. I Rwanda har det lenge varslede folkemordet satt i gang for fullt, og i Groznyj sitter en familie og venter på at russiske soldater skal gjør slutt på alt håp.
Johan Harstads tekst er en nådeløs skildring av alt som går galt i en verden, mens nordmenn flest heier på sine helter og egen sjølfølelse i løype og bakke, mens Tonya Harding får problemer med skøytene sine, og mens nittifem millioner følger politiets biljakt på O.J. Simpson på TV. Det handler om verdens kriger fra Vietnam til dagens Afghanistan. Om hvordan menneskene dreper hverandre i sjølrettferdighetens navn. Om at det trolig aldri tar slutt. Tenk den tanken!!!
Denne unge forfatteren stiller opp så store spørsmål, at det nesten ikke er mulig å besvare de. Ja sjøl FN kan synes å ha sviktet! For i vår globale verden hvor ingen ting lenger er ukjent for oss – hvis vi gidder å høre på – vil vår empati settes på hard prøve. Spørsmålet mitt er om dette er til å holde ut på en teaterscene?
Jeg vil våge påstanden at Johan Harstad er en dristig forfatter som ikke er redd for å sette ord på ubehagelige ting. "Osv." foregår i 1994 og i fire deler blir leseren med to krigsveteraner fra Vietnam, en ung kvinne som blir utsatt for vold på subwayen, hvor en tilfeldig passasjer stakk ned og drepte mannen og sønnen da familien var på vei hjem for å se en video. I en tredje scene på hotell i Sarajevo, med en gruppe journalister. De ønsker medieoppmerksomhet omkring det som skjer i Bosnia, men opplever at en snikskytter dreper en i gruppen. I et fjerde scenario står vi i dialogen mellom en lege fra Røde Kors, en krigskorrespondent, og en representant fra hutuene, Pascal, som forsvarer utrenskingene av tutsiene. Krig er sjelden vakkert!
Likevel er det etter 500 boksider fristende å rope med Diogenes: ”Gå vekk, skygge, la solen skinne!”
Sveinung H.
Lån denne boka