"Jeg er ikke den jeg var, sa jeg, hvem er jeg da, spurte jeg, det vil vise seg, svarte jeg, spent."
Vigdis Hjorths nye roman er en fortelling om sol og varme på Cuba til likestilling, kulde og stillhet i en slumrende sørlandsby. Ut av dette blir Ingeborg synlig...
Ingeborg, bibliotekar som nærmer seg 50, har vært enke siden mannen døde for omlag 20 år siden. Hun har en voksen sønn som studerer i Stockholm. Familie og venner er det lite av, eneste omgangskrets er kun kollegene på biblioteket.
En dag bryter Ingeborg ut av sin ensomme tilværelse og bestiller flybillett til Cuba. I hotellhagen møter hun den vakre Enrique, som underholder turistene med sang og trommespill på kveldene. Høy, atletisk og sort. Dessuten er han egentlig jurist, men for å overleve på Cuba trengs det mer enn en god utdannelse. Det oppstår et forhold...
Romanen bærer preg av monolog, nesten til det kjedsommelige. Litt omstendelig med gjentakelser, men det er nettopp gjennom hennes store sorg - snakk til meg-monologen! - at mor/sønn forholdet illustreres. Hennes eneste sønn har på en måte vendt henne ryggen. Han er "stum" et eller annet sted der utefor, og moren bygger seg opp "bilder" og "forestillinger" om hvordan det er eller kunne ha vært. Dette står i skarp kontrast til det "familiære og avslappede" livet i Enriques nærmeste famile og venner. Her er det dans og livsglede, sjøl om fattigdommen er stor.
To temaer utvikles: det ene, mest åpenbare, er forholdet mellom to verdener: hvit og sort, rik og fattig, fri og ufri, herunder en utlegning av hvorvidt økonomisk og geografisk uavhengighet kan tolkes som frihet - og med dertil hørende fordommer fra samfunnet rundt. Det andre temaet er ensomhet, og en mors lengsel etter kontakt med en fraværende og avvisende sønn.
Forfatteren har gode beskrivelsene av Cuba, menneskene og miljøet. Skildringene virker troverdige. Landet er jo et aktuelt reisemål for nordmenn, og slike "kjærlighetsforbindelser" er noe man ser overalt. Leseren sitter tilbake med en litt sår undertone over en godt fortalt historie, og som Flaubert sier et sted; "Livet er ikke bare vakkert".
Sveinung H.
Lån denne boka