Tsjernobylfortellinger av Ingrid Storholmen (2009)
av:
Et sted i Verdal lekte tre søstre ute i regnværet en vårdag i 1986. Samtidig eksploderte en av reaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl i det daværende Sovjetunionen. Å bli en del av historien gjennom en katastrofe er noe som kan skje oss alle; ”Vi er med i historien, det er oss det gjelder, ingen stakkars menensker i land langt borte (…) Denne gangen er det oss, men vi lever, vi vil så gjerne leve.”
Dette er en sterk politisk fortelling som viser enkeltmenneskers, familiers og storsamfunnets liv ødelagt som følge av teknologiske eksperimenter. Alt var tilsynelatende trygt og greit – folkets helter sto på og skaffet nødvendig atomenergi til industrien i Ukraina – og tanken om at noe skulle gå galt var fraværende.
Ingrid Storholmen reiste til katastrofeområdet, intervjuet folk og videreformidler en historie som kunne vært vår tenker jeg. Vitnesbyrd om smerte og sanselighet, fellesskap og utstøting, landskap og lengsel. Mennesker som venter på å død. Opplevelsen av å leve i en kropp som er utsatt for grader av strålig, og å leve nær de andre kroppene. Lukten, håravfalelt, smertene ved å spise og å utskille, frykten for kjærestens sæd, å ikke orke abortene, marerittene og sjølmordene.
Jeg blir helt slått ut når hun kjører på med faktaopplysninger; ”Det finnes kortlivede radioaktive stoffer med halveringstid på noen sekunder eller minutter”, men om det skulle være en trøst skriver hun seinere; ”Og det finnes langlivede radioaktive stoffer med halveringstid på opp til flere millioner år.” Menneskene vi møter i hennes tekster lever sine liv mellom disse hastighetene…
Mens temaet er uhyggelig er Storholmens poetiske språk vakkert i veksling med de nøktern kalde vitenskaplige termer. På nytt klarer hun å levendegjøre mennesker som vi ser og tror på. Det er godt gjort! Denne samtidsromanen ble også nominert til årets Bragepris.
Sveinung H.
Lån denne boka
04.01.2010
Emneord: